Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Europas imperialistiske og koloniale historie er så ille at mange av oss forsøker etter beste evne å fortrenge utbyttingen av medmennesker under fjernere himmelstrøk for ikke å få ødelagt nattesøvnen. I hundrevis av år har vi beriket oss på andre kontinenters bekostning. Plyndret både menneskelige og materielle verdier i Asia, Afrika og Sør-Amerika på det groveste, skammeligste og mest inhumane vis.

Og om mulig enda verre: Vi bare fortsetter å behandle dem vi ikke lenger kan tjene penger på med den samme arrogante moral og politiske etikk.

Mens finanskapitalen og andre grådige kapitaleiere i USA og Europa har ruinert land i Sør-Europa som Hellas, Italia og Spania, og nå forlanger at den gjennomsnittlige sør-europeer sjøl skal betale regninga, så er det ironisk nok akkurat disse landene folk i den ytterste nød fra Afrika og Asia forsøker å ta seg inn i. Land som har minimale muligheter til å hjelpe.

På de siste 20 årene har, ifølge Jan Egeland, mer enn 20.000 mennesker dødd i sine forsøk på å komme over muren til festning Europa. Vi veit at i Italia er det forbudt å hjelpe flyktninger å komme inn i landet, i Hellas har vi det rasistiske partiet Gyllent Daggry som gjør sitt ytterste for at landet ikke skal motta flyktninger av noe slag. I Spania tar de gjerne inn afrikanere fra Marokko og deromkring, bare de kan brukes som billigst mulig arbeidskraft.

I forrige uke var en havarert båt med somaliere og eritreere i medienes søkelys et par dager. Tett opp mot tre hundre båtflyktninger er druknet i Middelhavet, mellom Libya og den italienske øya Lampedusa. De overlevende bor i en flyktningleir som ligner en konsentrasjonsleir.

For nesten nøyaktig ett år siden møtte jeg journalisten og forfatteren Fabrizio Gatti. Hans bok «Bilal» var nettopp oversatt til norsk. Det er ei bok som handler om de tusenvis av afrikanere som årlig krysser Sahara for å komme til Europa, ei bok som handler om de mange som aldri kommer fram, og ei bok som handler om de som kommer fram, men aldri finner hva de søker.

De som må leve et liv i evig slit, som å tigge, sjaue på en lastebil eller sortere søppel på et avfallsanlegg og selge det videre for småpenger. Som må høre gråten fra de utsultede, minste barna sine, hver dag og hver natt.

Gatti fortalte meg: «Disse menneskene har ingen andre muligheter, de har bare et håp om et bedre liv». Og jeg tenkte: Faen ta de italienske immigrasjonsmyndighetene. Men Gatti svarte på spørsmålet om de er verre i Italia enn andre steder: «Nei, de er like alle sammen. Ingen liker immigranter.»

Gatti fortalte meg videre at i 2005 reiste om lag 17.000 afrikanere fra den afrikanske atlanterhavskysten til Lampedusa. Tre år seinere var tallet steget til 30.000, og i 2011 krysset 50.000 afrikanere Sahara på vei til Europa, eller festning Europa som Gatti kaller vår verdensdel. Noen kaller en spade for en spade. Turen fra Senegal til den nord-afrikanske middelhavskysten er på 2700 kilometer. Om lag 12 prosent av de som drar, dør på reisen – altså før de når kysten.

Sist helg var jeg i Stavanger sammen med et 40-talls fagforeningskamerater og diskuterte arbeiderhistorie. Flere av dem var og er frustrerte over at den sosialdemokratiske bevegelsen som SPD i Tyskland og Pasok i Hellas, og den sosialdemokratiske fagbevegelsen, altså LO, sliter med oppslutningen. Kanskje sliter ikke norsk LO mest, men på det europeiske kontinentet står det langt dårligere til.

Noen stemmer var inne på at kanskje burde LO og andre lands fagbevegelser heve blikket litt, få flere bein å stå på, se utover sin kjernevirksomhet, ikke bare jobbe med tariffpolitikk og arbeidsmiljø hjemme, men igjen vise ekte solidaritet også med dem som sliter mest utenfor våre landegrenser. De fleste av oss har jo tross alt til salt på maten.

På slutten av 1930-tallet truet fascismen den spanske arbeiderklassen. Mange europeiske fagforeningskamerater, også norske, dro sørover for på demokratiets side å kjempe mot general Franco.

Sett fra et humanistisk perspektiv er det ikke de materielt sett fattige asiatene og afrikanerne det grunnleggende sett er mest synd på, det er oss likegyldige europeere det er synd på. Stakkars Europa!

Det ligger sjølsagt i kortene at om vi her i rike Europa hjelper trengende folk i andre verdensdeler – det kalles visst solidaritet – så må vi sjøl gi avkall på noen av våre materielle verdier.

Er det dette vi i dag ikke vil?

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Europas imperialistiske og koloniale historie er så ille at mange av oss forsøker etter beste evne å fortrenge utbyttingen av medmennesker under fjernere himmelstrøk for ikke å få ødelagt nattesøvnen. I hundrevis av år har vi beriket oss på andre kontinenters bekostning. Plyndret både menneskelige og materielle verdier i Asia, Afrika og Sør-Amerika på det groveste, skammeligste og mest inhumane vis.

Og om mulig enda verre: Vi bare fortsetter å behandle dem vi ikke lenger kan tjene penger på med den samme arrogante moral og politiske etikk.

Mens finanskapitalen og andre grådige kapitaleiere i USA og Europa har ruinert land i Sør-Europa som Hellas, Italia og Spania, og nå forlanger at den gjennomsnittlige sør-europeer sjøl skal betale regninga, så er det ironisk nok akkurat disse landene folk i den ytterste nød fra Afrika og Asia forsøker å ta seg inn i. Land som har minimale muligheter til å hjelpe.

På de siste 20 årene har, ifølge Jan Egeland, mer enn 20.000 mennesker dødd i sine forsøk på å komme over muren til festning Europa. Vi veit at i Italia er det forbudt å hjelpe flyktninger å komme inn i landet, i Hellas har vi det rasistiske partiet Gyllent Daggry som gjør sitt ytterste for at landet ikke skal motta flyktninger av noe slag. I Spania tar de gjerne inn afrikanere fra Marokko og deromkring, bare de kan brukes som billigst mulig arbeidskraft.

I forrige uke var en havarert båt med somaliere og eritreere i medienes søkelys et par dager. Tett opp mot tre hundre båtflyktninger er druknet i Middelhavet, mellom Libya og den italienske øya Lampedusa. De overlevende bor i en flyktningleir som ligner en konsentrasjonsleir.

For nesten nøyaktig ett år siden møtte jeg journalisten og forfatteren Fabrizio Gatti. Hans bok «Bilal» var nettopp oversatt til norsk. Det er ei bok som handler om de tusenvis av afrikanere som årlig krysser Sahara for å komme til Europa, ei bok som handler om de mange som aldri kommer fram, og ei bok som handler om de som kommer fram, men aldri finner hva de søker.

De som må leve et liv i evig slit, som å tigge, sjaue på en lastebil eller sortere søppel på et avfallsanlegg og selge det videre for småpenger. Som må høre gråten fra de utsultede, minste barna sine, hver dag og hver natt.

Gatti fortalte meg: «Disse menneskene har ingen andre muligheter, de har bare et håp om et bedre liv». Og jeg tenkte: Faen ta de italienske immigrasjonsmyndighetene. Men Gatti svarte på spørsmålet om de er verre i Italia enn andre steder: «Nei, de er like alle sammen. Ingen liker immigranter.»

Gatti fortalte meg videre at i 2005 reiste om lag 17.000 afrikanere fra den afrikanske atlanterhavskysten til Lampedusa. Tre år seinere var tallet steget til 30.000, og i 2011 krysset 50.000 afrikanere Sahara på vei til Europa, eller festning Europa som Gatti kaller vår verdensdel. Noen kaller en spade for en spade. Turen fra Senegal til den nord-afrikanske middelhavskysten er på 2700 kilometer. Om lag 12 prosent av de som drar, dør på reisen – altså før de når kysten.

Sist helg var jeg i Stavanger sammen med et 40-talls fagforeningskamerater og diskuterte arbeiderhistorie. Flere av dem var og er frustrerte over at den sosialdemokratiske bevegelsen som SPD i Tyskland og Pasok i Hellas, og den sosialdemokratiske fagbevegelsen, altså LO, sliter med oppslutningen. Kanskje sliter ikke norsk LO mest, men på det europeiske kontinentet står det langt dårligere til.

Noen stemmer var inne på at kanskje burde LO og andre lands fagbevegelser heve blikket litt, få flere bein å stå på, se utover sin kjernevirksomhet, ikke bare jobbe med tariffpolitikk og arbeidsmiljø hjemme, men igjen vise ekte solidaritet også med dem som sliter mest utenfor våre landegrenser. De fleste av oss har jo tross alt til salt på maten.

På slutten av 1930-tallet truet fascismen den spanske arbeiderklassen. Mange europeiske fagforeningskamerater, også norske, dro sørover for på demokratiets side å kjempe mot general Franco.

Sett fra et humanistisk perspektiv er det ikke de materielt sett fattige asiatene og afrikanerne det grunnleggende sett er mest synd på, det er oss likegyldige europeere det er synd på. Stakkars Europa!

Det ligger sjølsagt i kortene at om vi her i rike Europa hjelper trengende folk i andre verdensdeler – det kalles visst solidaritet – så må vi sjøl gi avkall på noen av våre materielle verdier.

Er det dette vi i dag ikke vil?