Av Peter R. Myklebust

Den 22. september hadde Kjell-Erik Nordenson Kallset en bredt anlagt artikkel i Klassekampen om LOs ekstraordinære EU-kongress 22. september 1994. Som fungerende kontorsjef var jeg medansvarlig for forberedelsene til kongressen.

LO-kongressen i 1993 vedtok at det skulle innkalles til en ekstraordinær kongress i 1994 i forkant av den bebudede folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Medlemsskapsforhandlingene ble avsluttet i Brussel i mars, og datoen for folkeavstemningen ble satt til 28. november 1994. Etter at datoen for folkeavstemningen var bestemt, ble det innkalt til ekstraordinær LO-kongress 22.9.1994. I henhold til vedtektene deltok de samme delegatene som på kongressen i 1993, inkl. sekretariatsmedlemmene med stemmerett.

Kallsett skriver at «LO-ledelsen dreiv ikke ei slik omfattende kartlegging for å sikre et ja, men styrte organisasjonen.» Det faktiske forhold er at det ikke ble drevet noen kartlegging av kongressrepresentantene i LOs administrasjon. Dette i motsetning til Nei til EU og dets kontakter i fagbevegelsen: «Fra høsten 1993 drev nei-sida et nitid kartleggings- og påvirkningsarbeid mot de 315 delegatene til kongressen,» der «Nei-aktivister fra ett forbund tok seg av delegatene fra sitt forbund m.v.» Bare så det er sagt: Det er fullt ut legitimt å kartlegge oppslutningen om en sak.

LO-ledelsens påvirkning av delegatene var å sende ut de enkelte innstillingene fra Sekretariatet (ja, nei og ikke-standpunkt) vedlagt konklusjonene fra Fafo-rapporten om konsekvensene av norsk EU-medlemskap. Mandatet for denne utredningen var godkjent av LO-sekretariatet så vidt jeg husker. Gudmund Hernes sa for mange år siden at du kan bestille forskning/utredninger, men ikke konklusjoner. LO-ledelsen (der det var en dissens) fremmet sin innstilling med tilslutning fra flere forbundsledere ut fra blant annet ønsket om å holde Norden samlet i EU. Videre at grenseoverskridende utfordringer på en rekke områder krever forpliktende mellomstatlig/overnasjonal samhandling på europeisk nivå.

Under avstemningen på EU-kongressen 22. september, glemte tellekorpset å telle tre ja-stemmer fra dirigentbordet. Det korrigerte resultatet var så vidt jeg husker 156 nei og 152 ja.

Framstillingen i Klassekampen viser at det i 1994 var et sannsynlig ja-flertall blant delegatene som møtte i 1993. Utsjekkingen av delegatene høsten 1993/våren 1994, som Kallset redegjør for, trekker i denne retning. Han refererer også fra kartleggingen til faglig sekretær Kjell Iversen i NEI til EU under kongressen 22. september — et antatt ja-flertall med 157 mot 153 neistemmer. Resultatet ble 156 neistemmer og 152 jastemmer til norsk EU-medlemskap. Hva kan forklaringen på dette være siden NEI til EU hadde gjort et så nitidig kartleggingsarbeid i forkant?

Som fungerende kontorsjef i LO mottok jeg 6-7 forfall siste drøye uka før kongressen, og fra personer som jeg sterkt vurderte som ja til norsk EU-medlemskap. De siste forfallene av 1993-representantene rett i forkant var kanskje ikke blitt helt fanget opp av NEI til EUs faglige sekretær. Flere representanter ville heller ikke tilkjennegi sitt standpunkt overfor NEI til EU. Om noen ble utsatt for press om å trekke seg like inn i kongressen, var et spørsmål jeg stilte meg den gangen.

LO-ledelsen var ikke «alene» om sitt EU-standpunkt i forbundene og blant tillitsvalgte ute på bedriftene. Samme dag som Kongressen fant sted, rykket FIK (Fagbevegelsens Informasjonskontor — ja-organisasjon for fagorganiserte) inn annonser i flere aviser der cirka 300 framtredende tillitsvalgte i forbundene, bedrifter og offentlig sektor anbefalte LO-kongressen å stemme ja til norsk EU-medlemskap.

At rundt fem representanter i etterkant av 22. september gikk ut og sa at de hadde endret syn fra nei til ja, endrer ikke det faktum at EU-kongressen i 1994 stemte nei til norsk EU-medlemskap. Men jeg mener at det er godt belegg for å hevde at hvis de samme representantene fra forbundene og fylkesnivået fra 1993 også hadde møtt i 1994, så ville utfallet på EU-kongressen vært et ja-flertall til norsk EU-medlemskap. Et forslag under 1994-kongressen fra noen ja-representanter om skriftlig votering falt i fisk på grunn av dårlig håndtering. Om det hadde ført til en annet resultat, vil jeg ikke spekulere i.

Så helt til slutt: Spørsmålet om hvor langt en skulle/burde gå for å binde tillitsvalgte og ansatte i en organisasjon der EU-vedtaket fravek fra ens eget? LO-leder Yngve Hågensen, som «alle» visste hadde vært en klar ja-person hele sitt voksne liv, fikk tyn både internt og eksternt fordi han deltok på et TV-sendt folkemøte i Tromsø etter LO-kongressen. Ledelsen i Fagforbundet kjørte på sitt nei-standpunkt fram til folkeavstemningen 28.11.94 selv om eget landsmøte etter LO-kongressen hadde vedtatt å ikke ta standpunkt til norsk EU-medlemskap.

En saksbehandler i LO tok høsten 1994 en kort permisjon for å jobbe gratis i FIK. En forbundsleder i et nei-forbund ringte LO-ledelsen og mente at dette ikke var forenlig med å jobbe i LO på grunn av LO-kongressens nei til norsk EU-medlemskap. Før folkeavstemningen hørte jeg ikke om noen tilfeller av begrensninger på nei-folk i forbund med ja-standpunkt, for eksempel Fellesforbundet. Heller ikke i LOs administrasjon, hvor det var framtredende nei-folk som Per Gunnar Olsen, Ellen Stensrud og Stein Reegård.