ANNE-KARI BRATTEN, administrerende direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter

Hvor har hun det fra at arbeidsgiverne «synes det er utrolig at begrepet normalarbeidsdag fortsatt eksisterer, og de kan heller ikke forstå at netter og søndager har egne bestemmelser»? Dette er påstander som overhodet ikke har rot i virkeligheten, og Nilsen bør sjekke fakta før hun bringer usannheter til sine lesere.

Spekter er genuint opptatt av at vi skal ha arbeidstidsregler i Norge som ikke går på liv og helse løs, som regulerer hvor mange timer i døgnet, uka og året som er vanlig arbeidstid og som også ivaretar de ulike virksomhetenes behov for kompetent arbeidskraft for å sikre forsvarlig, god og sikker drift. For oss er det dessuten selvsagt at overtid og arbeid på natt, helgedager og helligdager skal kompenseres.

Når det er sagt, er vi enig i de svært moderate endringene regjeringen foreslår i arbeidstidsbestemmelsene. Den årlige grensen for ordinær arbeidstid blir som nå, og endringene handler stort sett om justeringer av hvilke aktører som kan bestemme/avtale hvordan arbeidstiden skal fordeles. Her foreslås det at flere arbeidstidsordninger enn i dag kan avtales mellom de aktører som kjenner virksomheten best – nemlig arbeidsgivere og arbeidstakeren/tillitsvalgte i virksomheten. Vi vet at to tredjedeler av de deltidsarbeidende kvinnene kunne ha mulighet til å arbeide mer, dersom de hadde hatt andre arbeidstidsordninger. Dette er en av grunnene til at Spekter er for en endring av arbeidstidsbestemmelsene.

De som har fulgt med i timen, vet i tillegg at Spekter er pådriver for et sterkt trepartssamarbeid og et organisert arbeidsliv med ryddige og gode tariffavtaler. I Spekters medlemsvirksomheter er det så å si hundre prosent tariffavtaledekning. Jeg er en sterk forkjemper for at flest mulig bedrifter og flest mulig arbeidstakere organiserer seg. Da må vi som er parter i en tariffavtale vise at vi evner å endre og tilpasse overenskomstene i tråd med hvordan bedriften eller samfunnet utvikler seg. Det er fare på ferde hvis bedrifter vegrer seg for enten å organisere seg eller for å inngå tariffavtaler i frykt for at de skal bli omfattet av en tariffavtale som er hugget i stein. Når det er vanskelig å iverksette ordninger flertallet på Stortinget har vedtatt fordi tariffavtalene hindrer det, har vi et demokratisk problem. Da blir det fagforeningene som dyrker enkeltgruppers interesser– og ikke våre folkevalgte – som får beslutningsmyndighet. Det er ikke et demokrati verdig.