JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det mangler ikke på lesestoff om Den nordiske modellen for tida. Denne modellen er i ferd med å bli de nordiske landenes viktigste eksportartikkel – så viktige at de politiske partiene nesten har begynt å slåss om opphavsretten til den. At den er sosialdemokratisk burde det likevel ikke stå særlig strid om, så får heller de andre kumpanene både til høyre og venstre for midten kjempe så fillene fyker.

Derfor er det ingen stor bombe at når den danske forfatteren Anne Sofie Allarp nå har skrevet ei bok med nettopp den tittelen – Den nordiske modellen – så er det tre sosialdemokratiske politikere på øverste hylle hun intervjuer: Norske Jens Stoltenberg (nærmere presentasjon burde være unødvendig), danske Mogens Lykketoft, formann i Folketinget og svenske Carin Jämtin, partisekretær i Sveriges socialdemokratiska arbetarparti.

Det har blitt ei sympatisk bok der vi får et godt innblikk i hvordan de nordiske sosialdemokrater tenker rundt sentrale spørsmål der den nevnte modellen hele tiden befinner seg i sentrum. Noen forskjellige synspunkter og små nyanser mellom de tre intervjuobjektene framkommer også, men disse er nærmest for bagateller å regne. Oppslutningen om sosialdemokratene i de tre landene er for tida ganske ulik – det bærer nok refleksjonene noe preg av. I Danmark står det som kjent ganske dårlig til, mens i Norge har Arbeiderpartiet fått ny vind i seilene – paradoksalt nok særlig i tida etter at Jens Stoltenberg gikk av som partileder og ble NATO-sjef isteden for.

Temaer som velferden, arbeidet og konkurransen – krisen, demokratiet og Europa – fra viking til verdensborger – visjonen og partiene – hjerteblodet – diskuteres og er også navnet på de fem ulike delene av boka.

Et par ord om oversettelsen til norsk fra dansk: Det er noen danismer og sveismer her og der. Faren er sjølsagt overhengende siden intervjuobjektene naturlig nok har snakket på sitt eget språk, men det burde likevel ikke framgå så klart i et forlagsprodukt.

Forfatteren er sjøl sosialdemokrat, boka inneholder som seg hør og bør mest positiv omtale av en bevegelse som helt åpenbart har vært med å prege de siste hundre årenes samfunnsutvikling – og temmelig sikkert vil bidra betydelig i de kommende år. Litt sjølkritikk framkommer imidlertid også – jeg merket meg spesielt denne fra Carin Jämtin: «Og demokratiet i en globalisert verden må jo kunne styre ikke bare økonomien, men også miljøspørsmål og en rekke andre spørsmål som må løses på det globale plan. Og for å klare det må man ha en politisk beslutningsprosess og organisatorisk samarbeid. Jeg mener at vår største – fiasko er vel et sterkt ord, men det vi ikke har fått til – er at vi ikke har en global sosialbevegelse som fungerer. Kall det hva du vil – sosialistisk, sosialdemokratisk – men det har vi jo ikke. Og det vi heller ikke har, er et effektivt globalt fagforeningssamarbeid.»

Denne erkjennelsen er interessant og berører kanskje spørsmålet om Den nordiske modellen vil overleve den nye tid, vil overleve også framtidas samfunn. Forskningsstiftelsen Fafo har gjennom sitt Nordmod-prosjekt nettopp formulert hvilke utfordringer velferdsstaten står overfor fram mot 2030. En sterk sosialdemokratisk bevegelse, fagligpolitisk samarbeid og høy organisasjonsgrad er viktige elementer i dette framtidsscenarioet. Og som Mogens Lykketoft sier avslutningsvis i siste kapittel i boka: «Noen ganger blir jeg en smule motløs med tanke på hva vi for 50 år siden trodde vi kunne få til med velferdssamfunnet vårt. I et globalt og historisk perspektiv har vi jo gjort det svært bra, men det er fortsatt pokker så mye å gripe tak i.»

Allarps bok er et relevant innspill til debatten om velferdssamfunnet og hva den sosialdemokratiske bevegelsen kan og skal bidra med i årene som kommer. Boka er på ingen måte utfyllende, kun en aperitiff. Og ofte er også det nødvendig om hovedretten skal smake godt.