Av Hans Henrik Fafner

– De egyptiske transportarbeiderne vedtok tidligere i måneden å stanse en arbeidsnedleggelse som i 17 dager hadde lammet all offentlig transport i hovedstaden Kairo. Men de sa samtidig at dette kun er for å gi regjeringen en mulighet til å imøtekomme deres krav, og at de vil aksjonere igjen fra 1. januar, hvis det ikke er skjedd noe før da.

Åtte måneder etter

Dette skjer åtte måneder etter den egyptiske revolusjonen. I januar startet protestene mot Hosni Mubaraks styre på Tahrirplassen i det sentrale Kairo, og etter bare 18 dager ble presidenten tvunget til å forlate sin post. Det var 11. februar, og i stedet tiltrådte et midlertidig styre under ledelse av militære generaler. Det skjedde med løfter om hurtige reformer og tilsvarende store håp fra befolkningens side.

«Ting har endret sig, men ikke til det bedre», sa en tekstilarbeider til det egyptiske dagbladet Al Masry al Yaum denne måneden.

Akkurat som denne bemerkningen, avspeiler arbeidsnedleggelsen de frustrasjoner som har kommet i den egyptiske befolkningen. Revolusjonen synes å ha gått i stå. Mubarak-styrets nødrettslover, som blev avskaffet, er blitt avløst av nye som bare kan ses som ganske små skritt i retning demokratiske reformer. Og ingen har sett noe til den forbedringen av den alminnelige egypters levestandard som alle ventet.

Dramatiske sammenstøt

I disse dager ser Egypt nye dramatiske sammenstøt mellom muslimer og medlemmer av landets koptiske (kristne) mindretall.

Mange observatører mener ikke minst at den hurtige økende misnøyen på arbeidsmarkedet er det som kan kaste landet ut i en ny revolusjon. Skuffelsen over revolusjonen er merkbar blant Egypts arbeidere.

Tvil om fagbevegelsen

Et av revolusjonens få merkbare resultater er en økning av minstelønnen fra 422 pund til 708, noe som svarer til knapt 700 norske kroner. Men gjennomsnittslønna blant de 37.000 transportarbeiderne som aksjonerte ligger fortsatt på 545 pund, og selv den nye minstelønna er helt utilstrekkelig for å opprettholde en noenlunde levestandard, heter det i deres krav.

De egyptiske skolelærerne som også truer med å streike, tjener omtrent det samme som en bussjåfør, og de krever en femdobling av lønna. Minstelønnsordningen gjelder kun offentlig ansatte som de nevnte gruppene. I private virksomheter tjener mange arbeidere fortsatt vesentlig mindre enn den gamle minstelønna. Mange års uthuling av reallønna har skapt et voldsomt fattigdomsproblem hos egyptiske lønnsmottakere, og det skal store lønnsforhøyelser til for at de kan få den levestandarden de hadde for 20 år siden.

Transportarbeiderne krever også bedre bonusordninger samt en pensjonsordning som sikrer en ordentlig tilværelse i alderdommen. De krever at de kommunale myndighetene i Kairo anskaffer nyere og bedre busser. Som noe nytt stiller de også veldig kontante krav om at den militære overgangsregjeringen finner en løsning på det veldig uoversiktlige spørsmålet om en ny fagbevegelse.

En lovlig fagbevegelse

Under Hosni Mubaraks styre var det først og fremst ansatte ved statseide virksomheter som var faglig organisert. Det var i Egyptian Trade Union Federation (ETUF) som ifølge fagforeningsloven av 1976 var den eneste lovlige.

ETUF var under ledelse av Mubaraks faste støtter, og organisasjonen stilte seg solid på regjeringens, det vil si arbeidsgivernes side i stort sett alle arbeidskonflikter. Det er derfor ikke overraskende at et av revolusjonens krav var fri organisasjonsrett og etablering av uavhengige forbund, og kort etter at Mubarak trakk seg sørget de nye makthaverne også for å legge ned ETUF formelt.

Som resultat oppsto over hundre nye forbund som i dag har vel 3 millioner medlemmer tilsammen. Av dem er omkring 360.000 ansatt i offentlig sektor, mens resten er i private virksomheter. Men for å kunne kontrollere utviklingen, sørget den nye regjeringen samtidig for å puste nytt liv i ETUF. Den gamle ledelsen ble skiftet ut med en ny som taler revolusjonens språk, men er like regjeringstro som det gamle ETUF var. Den sier i dag at den er Egypts eneste legitime fagbevegelse, og at de mange nye skal innordne seg dens sentrale ledelse.

Transportarbeiderne er organisert i General Union og Land Transport Workers, som er et av de 24 forbundene som hele tiden har været en del av ETUF og fortsatt er det. I begynnelsen av den 17 dager lange arbeidsnedleggelsen ga forbundet arbeiderne skriftlig beskjed om at ETUF fortsatt er Egypts eneste legitime fagforbund, samt at ETUF nektet å støtte arbeidsnedleggelsen.

«Gjør ingenting for oss»

«Hvis forbundet er legitimt som de hevder, hvorfor støttet de da ikke streiken? Og hva har de gjort for oss de siste 20 årene? Ingenting!» lød det i egyptisk presse fra Sayyed Ali, som er bussjåfør i Kairo.

Denne og andre arbeidsnedleggelser har derfor vist at Egypt i denne viktige overgangsfasen reelt har to fagbevegelser – ETUF samt gruppen av de nye, uavhengige forbundene. Og ettersom ETUF i flere tilfeller har valgt å stille seg på myndighetenes side i stedet for å støtte medlemmer i konflikt, velger flere og flere selvsagt å skifte forbund akkurat nå.

Det betyr at det uavhengige Independent Union of Public Transport Authority Workers alene i Kairo nå har 17.000 medlemmer, mens transportarbeiderforbundet under ETUF fortsatt er større, men ser medlemstallet synke. Og det skjer selv om det på mange måter innebærer et problem. For selv om de nye forbundene formelt er lovlige, har de reelt makt, men ingen myndighet. For regjeringen har ennå ikke kommet med ny lovgivning på området. Det betyr at 1976-loven formelt sett stadig er gyldig, og den setter regjeringen i stand til kun å lytte til krav fra ETUF.

Stup i økonomien

En del av problemet skyldes landets økonomi. Den nye finansministeren, Hazem el Bedlawi, har ved flere anledninger sagt at han støtter arbeidernes krav om bedre forhold, men at statskassen akkurat nå er ute av stand til å innfri dem. I Mubarak-tiden var utenlandske investeringer en av hovedpilarene i Egypts økonomi. Det tilførte landet over 13 milliarder dollar i året. Under den internasjonale finanskrisen falt det til det halve, og etter revolusjonen er det stort sett forsvunnet. Og den usikre situasjonen i landet har til og med fått de viktige turistinntektene til å stupe. Før revolusjonen lå den økonomiske veksten på rundt 6 %, som er nødvendig for at økonomien skal følge med den naturlige veksten i befolkningen som i dag utgjør 80 millioner mennesker. Akkurat nå tegner 2011 til å få en samlet økonomisk vekst på 1,3 %.

Dette har gang på gang fått regjeringen til å understreke viktigheten i å opprettholde produktiviteten ved landets virksomheter. En talsmann for Arbeidsdepartementet i Kairo lovet nylig at departementet vil implementere den nye minstelønna i alle statlige virksomheter, men at de samtidig vil avvise å forhandle med arbeidere som forstyrrer produktiviteten på den enkelte virksomhet. Også i denne saken stiller ETUF seg lojalt på myndighetenes side.

Alt dette har likevel ikke hatt noen dempende virkning. I Mubarak-tiden var det midler i statskassen til å gi streikende arbeidere mindre lønnsforhøyelser, og ikke minst var det et effektivt politi som ikke nølte med å slå hardt ned på streiker og demonstrasjoner. Dette er ikke lenger tilfellet. Ifølge Abdel Fattah, som dekker arbeidsmarkedspolitikk for avisen Al Ahram, finnes det ikke nøyaktige tall, men han vurderer at antallet streiker har doblet seg siden før revolusjonen.

«Situasjonen er sterkt uavklart», sier han. «Økonomien er på nippet til å bryte sammen mens arbeiderne med full rett klager over uinnfridde løfter, og det tegner et meget bekymringsfullt bilde for framtida.»

Oversatt fra dansk av Hanne Kullerud Nielsen