av Asta Busingye Lydersen, frilansskribent, musiker og nestleder i Norsk Kulturråd

Glemmer du nødlys der du står i veikanten en sen nattetime fordi du må slå lens? Meid ned før du rekker å få Lillehans ut av buksesmekken.

Slipper du Hansine ut på feil side av bilen når hun skal ut og spy? Klistra flat som en pannekake oppetter karosseriet.

Og vinterjakka du slang bak i bilen, visste du at den forvandles til en 90 kilo tung slegge som kan knuse Minihans i babysetet hvis du bråstopper i høy hastighet? Drept momentant.

Jeg er en dame på førti pluss uten sertifikat. Når jeg drømmer, suser jeg bortover landeveien med en hånd på rattet og albuen lett henslengt i den solfylte vinduskarmen, mens føttene mine — elegant som Nasjonalballetten — danser en lett pas de deux mellom clutch, gass og brems.

I virkeligheten sitter jeg og fem trøtte tenåringer på harde stoler under et lysstoffrør en tidlig søndagsmorgen på den lokale kjøreskolen. Herr Hansen åpner kurset med å forklare at han ikke vil se en eneste mobiltelefon, fordi de er LIVS-FAR-LI-GE. Og da snakker han ikke bare om mobilbruk i bil, nei! De unge glor så mye ned i mobilen i timene, sier han, at de får dårlige karakterer, dropper ut av skolen, blir arbeidsledige og uføretrygda. Livsfarlig! Ferdig! Kaputt!

Dommedagsprofetien ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på Norges Fremtid. Mellom powerpointslides om varseltrekanter og bremselengder gjesper de tre kvisete guttene og synker enda lengre ned i stolene. Bestefar Hansemann foreslår at de kanskje kan bruke pausen på å kjøpe seg frokost på Narvesen? De kommer tilbake med en pose sjokoladeboller og tre halvlitere Cola.

Nå førstehjelp. Med skoleflink mine legger jentene hverandre i stabilt sideleie på ullteppet på gulvet, mens gutta fniser og husker ingenting av det vi nettopp har lært. Bortskjemte drittunger! Foreldene deres betaler titusener av kroner mens dere bare gjesper, spiser sjokoboller og raper Cola, tenker jeg, det er jammen hardt å være ung!

Da forteller plutselig Hansen en ny historie. Om den gangen han hjalp til under tsunamien i Thailand. Om kroppene som lå igjen i gjørma der vannet hadde utslettet veier og hus. Om barn innestengt i biler, under de frådende vannmassene. Om hvordan førstehjelp kan bety forskjellen på liv og død.

Han forteller om den gangen han selv fikk revet av deler av ansiktet i en bilulykke. De andre bilistene ringte ambulanse, men ingen kom bort for å sjekke om han pustet, holde ham i hånden, høre hvordan det gikk. Han forteller hva man skal si, spørre om, gjøre.

Når jeg kommer hjem, tenker jeg på pappa i Uganda som fikk slag, der hvert minutt teller. Jeg tenker på taxisjåføren som kjørte meg til sykehuset da fødselen startet for tidlig. Øynene mine faller på bokhylla. Der står I bevegelse av Jonas Gahr Støre, Maps av Nuruddin Farah og Få ting gjort! av David Allen.

Fytti Hansen, tenker jeg. Jeg skal pinadø ta den lappen.