MOHAMMED OMER

frifagbevegelse@lomedia.no

GAZA CITY: Ahmed al-Sawaferi, 25, beveger seg rundt i leiligheten sin med raske, omhyggelige bevegelser. Den samme hånden som setter på tevannet, brukes også til å trille rullestolen der han gjør seg klar til å dra på jobb.

Han sier farvel til barna sine, Jana på fire og ti måneder gamle Motasem, før han setter seg i bilen for å dra til Safad skole i Zaytoun, et av områdene nær Shejaiya, øst for Gaza by, et nabolag som ble hardt rammet under de israelske luftangrepene i sommer. Han kjører selv til skolen, han er fast bestemt på å være så selvstendig som mulig og sørge for at det er hans egen vilje, ikke funksjonshemmingen, som avgjør skjebnen hans.

Livet endret på et øyeblikk

Han kjører gjennom gatene og kan ikke la være å tenke på hvor voldsomt livet hans forandret seg på en brøkdel av et sekund i fjor. I det ene øyeblikket var han på vei hjem for å lese seg opp til en eksamen, det neste traff en israelsk rakett og begge beina og en arm ble revet av kroppen hans, og han ble lenket til rullestolen.

Han har et par fingere igjen på venstre hand, som han griper krittet med når han skriver på tavla i klasserommet.

«I dag skal vi snakke om muslimske verdier og om å respektere naboenes rettigheter og alle mennesker,» sier han, mens elevene gjør seg klare.

Stemmen hans er mye kraftigere enn de andre lærernes som har klasserom lenger borte i gangen, og elevene hører nøye etter sin palestinske lærerstudent der han sitter i rullestolen og lærer dem verdien om utholdenhet og overlevelsesevne, en viktig lærdom i lys av hvilke odds de har mot seg, ene og alene på grunn av hvor de bor.

De klarer ikke å amputere viljestyrken min

Han forteller til nettavisen, Middle East Eye at han holder stø kurs og klart fokus, trass i funksjonshemmingen. «Den israelske okkupasjonen har amputert en stor del av kroppen min, med de har ikke klart å amputere viljestyrken og lysten til å stå opp, dag etter dag, for fortsette mine islamske studier og en dag ta eksamen ved universitetet.»

«I dag lever jeg livet i fulle drag – ingenting kan stoppe meg,» sier Sawaferi mens han triller rullestolen ut av klasserommet til frikvarteret.

«Jeg lærer barna mine at vi skal reise oss fra krig og ruiner og kjempe vår kamp,» sier han.

Sawaferi blir ferdig med sin Bachelor i islamske studier i juni. Han er mer bestemt enn noen gang på å ikke fokusere på funksjonshemmingen sin, men på å være en god lærer for den nye generasjonen. Det vil være hans seier og hans ettermæle, sier han.

«Det er en merkelig følelse, det å sitte i det samme klasserommet jeg selv hadde da jeg gikk på skolen her. Nå er jeg lærer og kollega med de som var mine lærere da.»

Drømte om å bli lærer

Sawaferi triller bort til en benk der elevene hans sitter, og forteller at der pleide han også å sitte, for 17 år siden, mens han drømte om å bli lærer.

«Jeg trodde aldri at jeg kunne bli lærer når jeg har så store utfordringer, sier han, men drømmen min er blitt til virkelighet og ingenting kan stoppe meg. Ingenting bør stoppe oss, for okkupasjonen tar slutt en dag,». Han triller bort til fotballbanen og begynner å spille med gutta – med sin ene arm.

Han har et stort, varmt smil og velpleiet skjegg, og alle barna på banen kommer bort for å si hei.

Sawaferi har mange gode minner fra sin egen skoletid, også fra fotballbanen, der han pleide å spille med vennene sine. Han spiller fortsatt fotball, med venner og med sine egne barn.

Jeg er veldig stolt av deg

Åtte år gamle Amjad Tafesh står foran læreren sin og hvisker sjenert, «jeg er veldig stolt av deg og jeg ser opp til deg, Mr. Ahmed.» Han skryter med åpenlys stolthet av at læreren hans fortsatt er sterk, selv om han har mye vondt og ting ikke alltid er så enkelt.

For denne læreren, lenket til rullestolen, er yrket en kilde til stadig glede og utilslørt stolthet. Det viktigste han prøver å få barna til å lære er å elske, respektere og sette pris på utdanningen de får og sin egen nasjon.

Sawaferi vet godt at en lærerjobb ikke er noen garanti for fast inntekt – tusenvis av andre lærere i Gaza får, som han, utbetalt lønna bare sporadisk, på grunn av konflikten med Israel, men han fortsetter, sier han, fordi det å viderebringe verdier og prinsipper er viktigere enn lønn.

Gi ikke etter for fortvilelsen

Sawaferi er en av tusener av palestinere som er blitt fysisk skadet og er funksjonshemmet som følge av konflikten. Som oftest er rehabiliteringen de tilbys langt fra god nok, også som følge av konflikten med Israel og den israelske blokaden, men Sawaferi sier at dette ikke betyr at livet er over.

“Mitt budskap til alle mennesker med funksjonshemming er at de ikke må glemme livet og gi etter for fortvilelsen. Det finnes ikke noe liv i fortvilelse og det burde ikke finnes noe fortvilelse i livet.»

Sawaferi fortsetter å spille fotball mens han triller etter elevene sine, og beviser at viljen er like sterk som muskler og bein, om ikke sterkere.

Det er hjernens vilje til å ta utfordringer som teller, livet sluttet ikke for Ahmed al-Sawaferi da han måtte begynne å bruke rullestol. Han lever etter prinsippet om at for hver slutt er det alltid en begynnelse- og ut fra måten elevene hans ser på ham, er det tydelig at hans budskap om håp og styrke går hjem hos neste generasjon, og at han er en kilde til håp og stolthet for sine landsmenn i Gaza.