ANETTE KARLSEN

anette.karlsen@lomedia.no

Grensen mellom Russland og Norge er fredelig. Men under den kalde krigen stod Norge få meter unna krig med stormakten.

Igjen flekser Russland muskler. Men er Russland en trussel mot Norge i dag?

Langs den 196 kilometer lange grensen ligger det flere observasjonstårn og patruljehytter grensejegerne benytter når de vokter grensen. Soldatene har begrenset politimyndighet og kan pågripe personer som mistenkes for brudd på grenseloven.

For å patruljere grensen bruker grensejegerne snøskuter og ski om vinteren, til fots, eller med ATV og båt om sommeren. I dag er også sensorer med på å gjøre overvåking mer effektiv.

I juni i fjor åpnet forsvarsministeren Pasvik grensestasjonen til 133 millioner kroner. Den er en sammenslåing av tre stasjoner langs den sørlige delen av grensen mot øst. Vaktholdet i den nordlige delen av grensen skal neste år også slås sammen til en ny stasjon som er under bygging, Jarfjord.

– Vi har et forsvar som vokter NATOs yttergrense mot øst, og vi har et politi med ansvar for å vokte Schengens yttergrense. Det er viktig at vi utvikler og effektiviserer måten vi vokter grensen mot Russland, sa forsvarsministeren Ine Eriksen Søreide i sin tale under åpningen.

 Soldater i nord

For første gang siden 1967, har det norske Forsvaret hatt øvelse i Finnmark. 5.000 soldater var i mars fordelt over land, sjø og luft.

På andre siden av grensen satte Russland på samme tid i gang en uanmeldt øvelse med nærmere 40.000 mann og mange krigsskip, ubåter, fly og helikoptre.

Forsvarsministeren uttalte at det var usikkert om Russland hadde brutt varslingsplikten og understreket at de fulgte nøye med på øvelsen.

– Vi ble nok overrasket over reaksjonsevnen til Russland. Russland demonstrerte en evne og en vilje til å mobilisere på kort varsel. Det må sette standarden for hvilken reaksjonsevne det norske forsvaret må ha. Det norske forsvaret har et godt forhold til Russland i nord. Russland er ingen trussel nå, men potensialet er der og det må vi ta på alvor, mener nestleder i Norsk Offisersforbund Thorbjørn Bongo.

Kald krig

I 1968 var den kalde krigen i nord på sitt heteste. I Troms hadde NATO en øvelse med flere tusen soldater. Sovjetunionen mente det var en provokasjon, og startet også da en uanmeldt øvelse med 50.000 mann i det nordlige området på Kolahalvøya. Den 6. juni ble opp mot 12.000 sovjetiske soldater og flere stridsvogner forflyttet helt inntil den norske grensen.

Thormod Hoel, grensejeger dengang, står på en liten odde som strekker seg ut i Pasvikelva og speider over til Russland en dag i mars i 2015. Tåken begynner å legge seg over landet i øst. Natt til 7. juni 1968 var han på patrulje akkurat samme sted. Den kvelden lå tåka enda tykkere og snøen falt lett.

– Det var den kaldeste sommerkvelden jeg kan huske, forteller Hoel. På grunn av den tjukke tåka kunne han ikke se over til Sovjetunionen. I det fjerne hørte han en durelyd.

– Lyden blir forsterket når man ikke ser noe. Men det var ikke å ta feil av. Jeg skjønte fort at dette var sovjetiske stridsvogner som nærmet seg, forteller Hoel. Han løp for å formidle beskjeden til sine overordnede.

Alarm! Alarm!

Samme natt gjorde Hoel og de andre grensejegerne gjorde seg klar til væpnet konflikt.

– Jeg hadde nattevakt i et observasjonstårn. Om morgenen 7. juni, da tåka begynte å lette, så vi i kikkerten en stor stridsvogn med kanonløpet rettet rett mot oss, forteller Hoel.

Det ble raskt klart hvor store de sovjetiske styrkene som hadde tatt oppstilling ved grensen var.

– Hadde de trykt på knappen hadde det vært ute med oss. Vi regnet med at overlevelsestiden vår var på 15 minutter, sier Hoel alvorlig.

I fire dager var de sovjetiske styrkene plassert langs hele nedre del av Pasvikelven. Ordren soldatene hadde fått var at overskred de sovjetiske styrkene grensen, skulle væpnet motstand ytes.

Den 11. juni begynte de sovjetiske styrkene å trekke seg tilbake fra grensen. Den norske beredskapen ble opphevet og situasjonen normaliserte seg.

Ikke redd Russland

Grensejeger Thomas Øi og resten av laget hans holder stand i patruljehytta Harefossen, like ved der grensejeger Hoel satt vakt i 1968. Når de har vakt, sitter de i observasjonsrommet vegg i vegg med oppholdsrommet. En rød og slitt lenestol er teipet fast til fire grønne plastikkpaller så man enkelt kan se ut av vinduet. På et lite stativ står en kikkert. Utsikten er god siden hytta ligger på en liten høyde. Ut fra det elektroniske kartet som vises på en PC-skjerm går grensen til Russland en kilometer unna. Elva nedenfor er dekket av is. Over sambandet får de meldinger fra de andre patruljene som er stasjonert på andre patruljehytter og observasjonstårn langs grensen. Akkurat nå har nærmere 40.000 russiske soldater øvelse et sted ikke langt fra den norske grensen. Øi ser ut av vinduet i patruljehytta. Det eneste han ser er snødekt russisk skog.

– Vi har ikke observert noe aktivitet. Vi ser på nyhetene at Russland viser muskler. Men personlig er jeg ikke bekymret for den øvelsen russerne har. De har en øvelse i nord fordi vi har det, mener Øi.

– I 2014 har Russlands militære aktivitet vært på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. I norsk nærområde oppfatter vi denne aktiviteten i hovedsak som et uttrykk for russiske stormaktsambisjoner, og ikke rettet mot Norge spesielt, sier statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet.

Grenseloven

Som regel er ett lag stasjonert på hver av patruljehyttene og observasjonstårnene i to uker i strekk. For Kompani Pasvik går 90 prosent av grensen i djupålen i Pasvikelva. Det vil si at grensen til Russland går der elva er dypest. Det er ikke tillatt å krysse grenselinjen til lands, til vanns eller i luften. All form for kontakt med personer over grensen er forbudt og det er ikke lov å kaste gjenstander over grenselinjen. Brudd på reglene kan straffes med bøter eller fengsel. Øi forteller at de alltid gir en militær hilsen når de ser russiske soldater.

– Det er en slags uskreven regel at vi skal hilse. Ellers blir de fornærmet, sier Øi. De russiske soldatene hilser tilbake.

Russland ruster opp

I sin tale om rikets tilstand i desember i fjor sa Russlands president Vladimir Putin dette: «Det vil ikke lykkes noen å oppnå militær overlegenhet over Russland. Vår hær er moderne og kampdyktig. Som man nå sier: den er høflig, men skrekkinnjagende». I år skal Russland bruke en tredel av statsbudsjettet på militæret.

– Det norske og russiske forsvaret kan ikke sammenlignes. De russiske styrkene er i dag regnet som verdens nest største militærmakt etter USA. NATO er hjørnesteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk og det norske forsvaret er dimensjonert deretter, forteller statssekretæren.

I slutten av februar uttalte forsvarsminister Sergej Sjoigu at Russland ikke kunne utelukke bruk av militærmakt for å beskytte landets interesser i Arktis.

– Russland er en stor storebror. Vi vil aldri kunne stå opp mot Russland alene. Ved et angrep må vi klare å yte motstand til de allierte er på plass, sier Bongo.

Patruljerer grensen

En snøskuter freser langs den isdekte Pasvikelva. Grensejeger Eira Hagatun og Endre Solberg er på patrulje. På veien passerer de norske grensemerke, en etter en. De er gule med svart toppfelt. De rød- og grønnstripete russiske stolpene skimtes på andre siden av elva. Soldatene har på seg ullundertøy, grønn militærjakke, hvit kamuflasjebukse og en vest der de mange lommene er fylt med blant annet håndjern, kart, feltkopp, skredsnor og magasiner med skarpe skudd. Over ryggen henger våpenet, en HK416. Oppdraget er å passe på at ingen overskrider grensen. De følger med på spor og gir informasjon til sivile om reglementet. En sur kald vind drar over Pasvikelva og snøen ligger i lufta. Tåka legger seg etter hvert over landet i øst. Gradestokken viser ikke mer enn et par kalde grader. Men Hagatun forteller at i januar var gradestokken langt under 30 minusgrader.

– Dette er vi trent for. Vi har et halvt år med utdanning og det sies å være en av de hardeste utdanningene i Forsvaret, sier Hagatun.

– Utdanningen vi gir er veldig viktig. Grensejegerne må kunne ta selvstendige avgjørelser. Ofte er de ute på patruljehyttene i to uker i strekk uten befal. Da må de kunne takle alle utfordringer, sier Løytnant Kleven som er nestkommanderende ved kompani Pasvik.

Les også:

Renhold på Pasvik grensestasjon

Næringsrik kost på Pasvik grensestasjon

Verkstedet på Pasvik grensestasjon