Asbestalarmen har gått på Snøhvitanlegget. Stavanger Aftenblad melder at det er oppdaget asbest i midlertidige pakninger på prosess-anlegget på Melkøya. Statoil og Aker Kværner har stanset alt arbeid i området hvor det farlige stoffet ble funnet. Da jeg først hørte dette, tenkte jeg at asbestalarm sikkert er ei allright overskrift i ei tid da media stort sett mangler overskrifter, og at kjemisk helsefare som asbestfunnet på Snøhvitanlegget handler om, fort glir over i ei dorsk sommerlig stillhet. Uansett, for noen i denne bransjen er denne asbestalarmen kun en av flere alarmer.

Tok de rette grep

La det være slått fast med en gang: Statoil og Aker Kværner er seriøse aktører som i dette tilfellet ser ut til å ha gjort det som riktig er ut fra den situasjonen de har kommet opp i. Informasjonsarbeider Sven Kojedal i Statoil sier at dette er et potensielt farlig stoff som overhode ikke skal være tilstede i et anlegg. Dette tror vi Statoil på.

Artikkelen forteller videre at pakningene er satt inn mellom rørflenser i et annet land, transportert opp til Norge hvor de tas ut igjen med den risikoen som følger med. Ingen visste at pakningene inneholdt asbest. De ble funnet av norske arbeidere helt tilfeldig. Så ble det satt i verk nødvendige tiltak for å fjerne pakningene forsvarlig. Personell som var blitt usatt for asbesten, fikk nødvendig legesjekk, og det ble igangsatt arbeid for å leite opp eventuelt flere pakninger.

Artikkelen i Stavanger Aftenblad forteller oss at det i Spania er satt inn pakninger som har vært forbudt brukt i Norge i snart en mannsalder. Når de tilfeldigvis blir identifisert på Melkøya under Statoils ansvar, så blir alt videre arbeid gjort etter boka. Det er altså en viss forskjell på kravene til kjemisk helsefare i andre land kontra Norge. Historien om asbestalarmen på Melkøya ser ut til å ende bra. Styggedommen er identifisert, og den er eliminert.

Hva med de mindre stedene?

Bra dette hvor store og seriøse aktører er på banen, men hva med alle de andre stedene hvor kjemikalier i ulike former og innpakninger blir introdusert for norske industriarbeidere? Finnes kontroll, og skjer alt etter boka på de mindre stedene?

Langs kysten av Norge finnes flere små og mellomstore verft og verksteder som daglig arbeider på båter og rigger som er bygget og modifisert i utlandet. Et utland hvor regelverket rundt kjemikalier langt fra er i harmoni med det norske. En hverdag som består i å fjerne gammelt stål, gammel maling og isolasjon før selve reparasjonsarbeidet starter opp. Et reparasjonsarbeid som i mange tilfeller handler om varmt arbeid mot kjemikalier, hvor kjemikalier som varmes opp og som i utgangspunktet er skadelige, øker sine skadevirkninger når temperaturen stiger.

Ofres på økonomiens alter?

Det handler om arbeid i trange tanker og rom hvor kravene til ventilasjon og bruk av personlig verneutstyr er uhyre viktig. Det handler om oppdrag med utenlandske konkurrenter hvor ratene er pint ned til et minimum, og hvor alle kostnader må vurderes, inkludert verneutstyr, for i det hele tatt å sikre arbeid. I dette billedet handler det også om et stort innslag av utenlandsk arbeidskraft, hvor språkbarrierer er en utfordring.

Dette er hverdager langt borte fra Statoil og Aker Kværner sine ståsteder hvor en journalist kommer når alarmen går. Dette er hverdager hvor de økonomiske ressursene på langt nær er så store som hos Statoil og Aker Kværner, som har flere ressurspersoner ansatt i store HMS-avdelinger, og som er drillet for alarmer.

Kjemisk helsefare - store utfordringer

Kjemisk helsefare er et tema i norsk arbeidsmiljø, og i særdeleshet verkstedindustrien, som ofte kommer i skyggen av fokuset på øyeblikkskader og diverse HMS-statistikker. Tall fra Arbeidstilsynet viser at utfordringene er store. Hvis viljen til å gjøre noe finnes, finnes også en vei ut av tilstander prega av svekket helse og livskvalitet.

Kanskje burde det blitt sånn at Statoil og andre store aktører i denne bransjen skulle stille noen av sine erfaringer, ressurser og sin ekspertise til disposisjon? Flere av de små og mellomstore aktørene i norsk verkstedindustri finnes faktisk også i verdikjedene til de store oljeselskapene. Kanskje kunne den rød-grønne regjeringa, som har satt opp arbeidsmiljø som et av sine viktigste satsingsområder, også komme på banen? Det burde bli et samarbeidsprosjekt med norsk fagbevegelse, hvor vi i felleskap gjorde noe viktig for folk flest. Ballen er med dette sparket av gårde. La oss håpe at den ikke forsvinner ut i høstnatta.

Børge Bårdsenhovedverneombud og nestleder Rosenberg verfts klubbStavanger