Sissel M. Rasmussen, LO-Aktuelt

sissel.rasmussen@lomedia.no

Marit Breivik er fokusert. Hun sløser ikke med energien. Det har hun ikke tid til. Nordtrønderen er rimelig populær hos bedriftsledere som vil lære om hvordan hun oppnår så gode resultater. Hun kunne levd godt av å holde foredrag om sin måte å lede og bygge samarbeid på. Men det er ikke det hun vil bruke tida si til, bare litt innimellom. Hun trives bedre med å jobbe sammen med andre, enn å snakke om hvordan hun gjør det. Når trenerjobben avsluttes i mai, går hun over til Olympiatoppen.

– Jeg skal jobbe 70 – 80 prosent for Olympiatoppen med lagspillidrett og prestasjonsutvikling. Jeg vil ha en coach-rolle for håndball, fotball og ishockey, først og fremst, forteller hun.

Så kan flere få ta del i det budskapet som Marit Breivik sender ut: «Ingen fortjener å høre til på et bedre lag enn de er villig til å være med å skape selv». Det er en forpliktelse som ikke tillater unnasluntring. For selv om hun ikke hever stemmen, krever hun innsats i fullt monn.

Hvordan få fram det beste i dem du skal lede? Det er Marit Breiviks første spørsmål. Hun snakker om team, og om å se hele mennesket.

– Det er spennende og inspirerende å bruke team som metode for å skape utvikling og løse oppgaver. To eller flere jobber sammen for å nå ett eller flere mål.

– Å sette i gang sånne prosesser er spennende, sier Marit, samtidig som hun understreker at det helt avgjørende er å inspirere, utfordre og se den enkelte.

– Et menneske kan ikke bare representere en egenskap. Du møter med hele deg selv. Mange går i den fella at de bare vil ha – eller gi – en prestasjon. Da blir det fattigslig, sier hun.

– Å utvikle en helhet som er god, gir bedre grunnlag for å lykkes, og det bidrar til å skape glød, motivasjon, trivsel og overskudd, sier kvinnen med 15 år bak seg som håndballjentenes landslagstrener. Det er ingen som kan konkurrere med Marit Breivik på den arenaen. Fire ganger er hun kåret til «Årets trener».

Trenerkarrieren startet så smått i Nessegutten, som trener for yngre spillere, før hun gikk til Byåsen. Da hadde hun rukket å spille 140 landskamper siden debuten på landslaget i 1975.

Den kanskje tøffeste episoden hun husker, er fra tiden som spiller under Frode Kyvåg.

– Jeg og en spiller til fikk kjeft i en hel pause i en landskamp. Han syntes vel jeg spilte fryktelig dårlig. Det jeg husker best, er at jeg var veldig nedfor etter kampen, og følte meg skikkelig dårlig. Frode Kyvåg var den gang en fersk trener og prøvde vel etter beste evne å «vekke» meg til innsats. Der og da virket det dårlig. Heldigvis var det en eldre, rutinert spiller, Bjørg Andersen, som trøstet og oppmuntret meg i etterkant og fikk meg til å se nye muligheter allerede neste dag, minnes Marit.

Marit Breivik kommer fra Vassdalen, et boligfelt et par kilometer fra Levanger sentrum. Der bodde en særdeles aktiv familie på fem. Marit har to yngre søsken, ei søster som bare er ett år yngre, og en bror som kom ni år etter sin storesøster.

– Vi har stort sett holdt på med idrett hele tida. Mor og far tok oss mye med ut da vi var unger, sier Marit. Sportsklubben Nessegutten fikk nyte godt av de unge talentene. Marit gikk på ski, løp terrengløp og spilte håndball. Det samme gjorde søster Lillian. Begge to er utdannet lærere, og begge har spilt håndball på elitenivå, også Lillian var innom Nordstrand. Hun har funnet seg til rette som rektor ved Nesheim skole i Levanger. Broren Elling gikk for fotball, men ga seg da han ble seniorspiller. Nå er han derimot leder av Alpinkomiteen i Skiforbundet, og har aktive alpininteresserte barn.

Marit ønsket seg en stor barneflokk en gang, men livet brakte henne andre utfordringer. Hun fikk mange å ta seg av, for unge håndballspillende jenter trenger mer enn bare ballteknikk og løpetrening. Marit har i tillegg til faglærerutdanning i kroppsøving fra Idrettshøyskolen, lærerhøgskole pluss spesialpedagogikk.

Noen spesiell lederutdanning har hun ikke, men som hun selv sier: «Æ har da lest mye om ledelse og vært på mange kurs». Men lederegenskapene hennes kommer fra hele henne sjøl, med temperamentet og nysgjerrigheten som viktige ingredienser.

– Å lede er å få den enkelte til å lede seg sjøl. Hver og en må ta sin personlige ledelse i situasjonen. Det er hele tiden nye og mellommenneskelige situasjoner hvor avgjørelser må tas. Så må vi lage en kultur for å nå et felles mål. Du skal få kraft fra det fellesskapet du er en del av.

– Hva er det beste du kan ta med deg inn til teamet? Og hvem skal gi deg oppfølging for å få deg til å bli bedre, spør Marit.

– Det handler om å øke sjølinnsikten og forsterke det vi kan forbedre. Å tørre å ta tak i det som kan forbedres, blir lettere når du er trygg på det du er god på. Alle kan ikke være god på alt. Ledelse skal være personlig, slik tjener det fellesskapet. Hun ser heller ingen motsetning mellom det å ha det artig, og det å være hardtarbeidende og seriøs.

– Latter og humor er frigjørende, fastslår Marit, og forteller at det er hun som gir tyggis til journalister med dårlig ånde, for det tør ikke jentene.

Hennes politiske karriere ble kortvarig. Hun sa ja til å stå på SVs liste i Levanger i 1987.

Langt ned på lista, vel og merke. Men hun ble kumulert av så mange at hun kom inn i kommunestyret. SV fikk mange stemmer det året, og flere kom inn enn tidligere. Men den gryende politikeren pakket snippeska og ble trener for Byåsen i Trondheim. Der gikk SV kanskje glipp av en stor lederstjerne. Nå stemmer hun Arbeiderpartiet, og syns det er beundringsverdig at folk orker å engasjere seg i lokalpolitikken og tar samfunnsansvar.

– Idrett er også samfunnsansvar, men på en annen måte. Hun syns politikken har blitt så negativ.

– Det strider mot min personlighet med all den nedrakkingen mellom personer eller partier. Jeg skjønner jo konkurransementaliteten, men uenighet er noe annet enn å rakke ned på de andre.

Det er sløsing med energi. Media bidrar med sitt. Alt for ensidig fokus på det negative. Hvor mange gode skolemiljøer finnes det ikke, som vi aldri hører om? Det negative fokuset fører til at folk slutter, går av med AFP, vil bort.

Det gjør at kraften mangler. Hvis vi hadde gjort ting på den måten i Olympiatoppen, kunne vi bare glemme å være med i toppidretten. Vi må bygge på det som er bra og strekke oss etter det som er innen rekkevidde, sier Marit, og forteller at hun lærte et nytt begrep av en rektor på en barneskole nylig.

– «Betydningspedagogikk». Undervisningen legges opp slik at det har betydning for den enkelte eleven, for dagen, for uka, for lokalmiljøet, og slik kan de fortsette.

Marit Breiviks oppfordring til god lagånd på Arbeiderpartiets landsmøte, ble i alle fall godt mottatt. Om Stoltenberg får henne tettere med på laget, gjenstår å se.

Folk gjør seg opp en mening om nye mennesker de møter, i løpet av sekunder, forteller forskningen. Marit har helt sluttet å gjøre seg opp en mening om mennesker.

– Hvis det er folk jeg ikke får kontakt med, blir jeg veldig nysgjerrig. Min filosofi er å få dem med på lag. Jeg spør heller, hva syns du er viktig, hvordan vil du løse dette?

Noen påstår at det er en kvinnelig form for ledelse, men Marit er ikke enig. Det handler ikke om kjønn, men om involvering og inkludering. I et tidligere intervju har hun fortalt at på et tidspunkt spurte hun så mye, at noen av jentene begynte å lure på hva hun egentlig kunne om håndball.

Når hun nå skal dele kunnskapen sin med flere miljøer, kan vi ha et håp om at også fotballtrenere går en lysere framtid i møte.

Styret i norsk toppfotball ønsker å høre hva hun kan bidra med.

– De raske trenerskiftene er klart et ledelsesproblem, som styret ønsker å gjøre noe med. Men arbeidet utvikles i fellesskap med dem jeg jobber sammen med. Det finnes ingen kopiering. Min styrke er fornying, jeg er målretta og sta, hvis jeg tror på noe. Det er et intenst sjølrealiseringsbehov blant spillerne og det er lov i gruppa. Vi jobber mye med å rydde bort irritasjon og negativitet. Dommeren dømmer uansett, og kampen går videre. Hvis energien går med til å irritere deg over en feil du eller noen andre har gjort, mister du kraften, energien går mot minus. Her går de for pluss.

Alle vil gjerne ha en bit av medaljesamlerens lederverktøy. Marit Breivik vil reise mindre, og se mer av hva som skjer i Nordmarka. Mens håndballnasjonen ventet spent på om Marits favoritt til etterfølger – assistenttrener Thorir Hergeirsson – fikk rykke opp og fortsette der Marit slapp, dro trønderpia av gårde til flyplassen.

Hun skulle til Stavanger og bringe mer kraft inn i Lyse Energi.

LO-Aktuelt nr. 8/2009