Selv om det er gjort framskritt på flere områder, for eksempel når det gjelder rett til barnehageplass, likere fordeling av foreldrepermisjon og likestilling av skift og tredelt turnus, er det et godt stykke igjen til reell likestilling og likelønn.

Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked, og kvinners arbeid er fremdeles verdsatt lavere enn menns. Kvinner jobber oftest i områder med slitende arbeid – både fysisk og psykisk, og som ikke har fokus på helse, miljø og sikkerhet. Lidelser som muskel- og skjelettplager, som er særlig utbredt i kvinnedominerte sektorer som helse- og omsorgssektoren og i renholdsbransjen, er imidlertid ennå ikke anerkjent som yrkesskade. Skal vi få til et likestilt arbeidsliv, kreves det et sett av tiltak, og full oppslutning om både mål og midler hos myndighetene og arbeidsgiverne, som ivaretar menn og kvinners muligheter til bedre å ivareta forholdet mellom arbeidsliv og privatliv.

Økonomisk selvstendighet er en forutsetning for likestilling og for å kunne gjøre frie valg.

Mange kvinner jobber fremdeles ufrivillig deltid. Mange har også ofte en løsere tilknytning til arbeidslivet fordi de kun blir tilbudt midlertidige tilsettinger, tilkallingskontrakter og så lav deltid at de må ha flere jobber for å tjene nok til livets opphold. De blir ikke tilgodesett med kompetanseutvikling og avansement og blir hengende etter i lønnsutviklingen. Slike arbeidsforhold kombinert med lav kvinnelønn forsterker tradisjonell arbeidsdeling i familien.

Kvinner tar fremdeles hovedansvaret for husarbeid og omsorgoppgaver i familien, og diskrimineres for fravær fra arbeidslivet.

LO krever en offensiv for et likestilt arbeidsliv. Det innebærer:

– Utvidet foreldrepermisjon til 52 uker, som styrker kvinners vern og fars (medforelders) selvstendige rettigheter.

– Lovfestet rett til heltid og ansvarliggjøring av arbeidsgiverne, både i privat og offentlig sektor.

– Forsterket innsats fra myndighetene mot sosial dumping og useriøse arbeidsgivere, med kvinner som særlig målgruppe.

– Kvinners lønnsutvikling sikres best gjennom sentrale forhandlinger og forbedret treffsikkerhet for virkemidler i forhold til likelønn. Ved fremtidige tariffoppgjør etableres ordninger som sikrer lavlønte lavlønnstillegg.

– Innenfor rammen av frontfagsmodellen kan økte rammer for oppgjørene i offentlig sektor brukes for å gi kvinnegrupper som er blitt liggende etter i lønnsutviklingen større tillegg.

– Arbeidsgiverne må også bidra positivt for likelønn, ikke minst i forhold til de mannlige, høgere lønte funksjonærenes og ledernes lønnsutvikling.

– Lov om likestilling mellom kjønnene styrkes blant annet gjennom pålegg om utarbeidelse av lønnsstatistikk som også tillitsvalgte får tilgang til. Det må gjenopprettes et eget likestillingsombud.

– Iverksetting av en rekke tiltak for å utligne kjønnsdelingen i utdanning og yrkesliv.

– Tilgang til etter- og videreutdanning og uttelling for så vel formal som realkompetanse må styrkes innenfor flere kvinnedominerte yrkesgrupper.

– Yrkesskadeordningen må anerkjenne belastningslidelser som yrkessykdom.

– Kontantstøtten må avvikles, for å fremme yrkesdeltakelse, integrering og likestilling, særlig blant minoritetskvinner.

LO-Aktuelt nr. 10/2009