Kristian Brustad

kristian.brustad@lomedia.no

Morten Øye, leder i LO Stat er ikke tvil. Meklingen om pensjon er de vanskeligste forhandlingene han har vært med på i hele sin tid som tillitsvalg.

Utgangspunktet for forhandlingene om tjenestepensjon i årets oppgjør var greit: Endringer i folketrygden, som ble vedtatt av Stortinget i mai, ville føre til endringer også i de offentlige pensjonene.

Pensjon er vanskelig. Et lite feilskjær kan redusere fremtidig pensjon for hundretusener av arbeidstagere. Dette er hovedgrunnen til at både påslagsmodellen og mellomalternativet, kombinasjonsmodellen ble forkastet.

Bruttomodellen er sikker, enkel å regne ut og gir en garanti for fremtidig pensjon.

Kombinasjonsmodellen kunne gitt større utbetalinger for mange, men noen individuell garanti kom aldri på bordet.

Forberedelser.

Siden 17. oktober i fjor har LO Stat jobbet intenst med pensjonsforhandlingene. Også forhandlinger og mekling tok mer tid enn noen hadde regnet med på forhånd.

Det ble satt rekord i mekling på overtid. Over en uke over fristen er unikt. Men så er pensjon ikke noe man tar rett over bordet.

– Vi er vant til lange forberedelser, men dette er rekord. Vi har brukt måneder på forberedelser. Rett og slett fordi vi måtte ha en forståelse av hva modellene innebar, og hvilke utslag det gjorde for arbeidstagerne, forklarer Øye.

Men en ting er hva kravet innehold. En annen ting er hva regjeringen tilbød. Så langt fra hverandre var partene at tidenes lengste timeout ble en realitet.

– Hadde det blitt streik i første meklingsrunde om det ikke hadde vært valg til høsten?

– Vi tenkte ikke valg. Men regjeringen trengte tid på å regne på bruttomodellen i forhold til ny folketrygd. Først ba de om 24 timer, men vi så at det ikke ville holde. Derfor ble det bestemt at meklingen skulle utsettes en uke. Alle bør ha respekt for hvor vanskelig det er med pensjoner. Dette er rett og slett ekstremt komplisert, sier Øye.

Brutto eller påslag?

– Hvor tøffe var egentlig forhandlingene?

– En mekling er alltid vanskelig, men denne var spesiell. Det vanskeligste var å følge alle diskusjonene og alt det tekniske. Videre var det vanskelig å få nok tid til egen delegasjon. Det var rett og slett vanskelig å få alt til å gå i hop, forteller Øye.

Hvorfor det ble så komplisert? En kjerne ligger i kravet fra alle hovedsammenslutningene om en individuell garanti for en pensjon på 66 prosent av sluttlønn etter 30 års opptjening ved avgang 65 år. Tilbudet var en såkalt påslagsmodell, deretter endret man det til en kombinasjonsmodell, men fortsatt lå ikke den individuelle garantien der.

– Det er ikke noe galt i å prøve seg i forhandlinger. Men mange følte nok at regjeringen prøvde å overselge påslag- og kombinasjonsmodellen, samtidig som de for sterkt problematiserte bruttomodellen. Likevel: Vi ville se hvor mye vi kunne få ut av begge modellene. Det er hovedgrunnen til at vi forhandlet så lenge på overtid, sier Øye.

Mange aktører.

Ikke nok med at pensjon er vanskelig nok i seg selv. LO Stat består av 13 LO-forbund med medlemmer i staten. Forhandlingene måtte forankres i forbundene. LO Stat forhandlet i tillegg sammen med LO kommune. Men det stopper ikke der. Unio, YS og Akademikerne var også med på fellesforhandlingene. Alle ville ha en felles front mot regjeringen, for framtidens pensjon. Tanken bak var enkel: Større kraft bak kravene.

– Det var voldsomt mange aktører, noe som bidro til at forhandlingene tok så lang tid. Men vi samlet oss om et felles krav, var lojale mot hverandre underveis og vi fulgte hverandre til slutten, sier Øye.

Trykket fra medlemmene var også enormt.

– Jeg har aldri opplevd et så stort trykk fra medlemmene som i denne meklingen. Budskapet var entydig for å beholde garantien i bruttoordningen, forteller Øye.

Bruttomodellen.

Partene ble til slutt enige om en bruttomodell, en variant av eksisterende ordning, men med levealdersjusteringer og indeksering.

– Det er viktig å poengtere at dette med levealdersjustering og indeksering ikke var noe som kom på bordet under forhandlingene. Dette er en del av ny folketrygd og er vedtatt av Stortinget, og således ikke noe man forhandler seg vekk fra. Og det er verdt å merke seg at disse endringene ville blitt gjort gjeldende uansett om vi hadde valgt kombinasjonsmodellen eller bruttomodellen, poengterer Øye.

Kritikk.

LO Stat har fått kritikk fra noen for å ha forkastet kombinasjonsmodellen.

– Modellen har sine fordeler, den sikrer opptjening fra første krone, og gir mulighet til å jobbe ved siden av etter å ha gått av med avtalefestet pensjon. Men den gir altså ingen individuell garanti for fremtidige pensjoner, noe som var en viktig årsak til at hovedsammenslutningene valgte det trygge – det man kjenner, sier Øye.

Å forkaste kombinasjonsmodellen innebar også å si nei til to milliarder kroner. Penger staten sukret modellen med.

– Regjeringen mente kombinasjonsmodellen var bedre, og mer i samsvar med den nye folketrygden, og var villig til å gå inn med mer penger for å få modellen. Regjeringen ville tydeligvis ikke legge mer penger inn bruttomodellen, en modell de ikke ville ha, forklarer Øye.

Trygghet.

Øye legger ikke skjul på at trygghet var viktig for mange.

– Kombinasjonsmodellen regjeringen tilbød ble til slutt relativt god. Men det ble for mange usikkerhetsmomenter. Vi vet hva vi har i bruttomodellen, samtidig kom vi ikke langt nok med kombinasjonsmodellen til å få full oversikt. Når regjeringen ikke ville gi noen individuell garanti i kombinasjonsmodellen, viste det seg at det ikke var mulig å samle en bred nok oppslutning om den.

Regjeringen tilbød i stedet en kollektiv garanti, noe som ville bety at ”brede arbeidstakergrupper” skulle være sikret 66 prosent pensjon, ved 65 års alder etter 30 års opptjening .

– Man kan ikke få både i pose og sekk. Mange mener en trygg og god bruttoordning er bedre. Dessuten er det vanskelig å regne ut hva to milliarder faktisk betyr på lang sikt. Vi gikk for en ordning som sikrer statsansatte en pensjon på 66 prosent – riktig nok før levealdersjusteringen innføres. Når det ble som det ble, var det et riktig valg, mener Øye.

Stopp etter 30 år.

Det er enda en grunn til at kombinasjonsmodellen ble forkastet. Personer med relativt kort karriere i staten, for eksempel folk med lang utdanning som kommer sent ut i arbeidslivet, ville kunnet tape på modellen. Det samme gjelder for de som klatrer fort til en ledende stilling. Til gjengjeld taper de med en lang karriere og lavere lønte noe på bruttomodellen. Etter 30 års opptjening stopper det opp. Med påslagsmodellen ville disse arbeidstagerne fått full opptjening for alle år.

– Kombinasjonsmodellen ville gitt bedre pensjon til de som jobber lenger enn til 65 eller 67 års alder. Også for de med lange og jevne karrierer. Den kombinasjonsmodellen som til slutt lå på bordet ivaretok ikke godt nok sliterne, de som ikke klarer å stå lenge i arbeid og de med kort karriere i staten. Dessverre fikk vi aldri se hvor langt det var mulig å komme når det gjelder å ta vare på disse gruppene, poengterer Øye.

Strandet på garantien.

– Hvorfor bruke så lang tid på kombinasjonsmodellen, når alle var enige om å gå for bruttomodellen?

– Det er styrker og svakheter i begge modellene. Det var viktig for oss å se begge modellene i sammenheng og sammenligne fordeler og ulemper. Men det strandet til slutt på den individuelle garantien regjeringen ikke var villig til å gi, svarer Øye.

Regjeringen skjønte mot slutten av meklingen at påslagsmodellen ville falle. Siste natten trakk de tilbake tilbudet, med de to milliardene. Da lå bare bruttomodellen igjen på bordet.

– Ikke perfekt.

Øye hevder ikke på noe punkt at bruttomodellen er perfekt, det er ting den ikke løser.

Bruttomodellen løser ikke problemet mange på deltid under 14 timer i uka, eller folk som har flere små stillinger. Mange ansatte i små stillinger mister nemlig pensjonsrettighetene fordi de er medlemmer i flere pensjonskasser, men ikke tjener nok til å tjene opp pensjonspoeng i noen av dem.

Det at opptjeningen stanser etter 30 år i staten, betyr at de som jobber lenger enn dette ikke får full uttelling. Hvordan medlemmene reagerer på begrensede muligheter til å kombinere pensjon og arbeid, er også et usikkerhetsmoment.

– Disse tingene ville vi lage en løsning på, men kom ikke i mål, dessverre. Dette er den største skuffelsen, innrømmer Øye.

Jobbe lenger.

Levealdersjusteringer er et element som kommer til å påvirke framtidens pensjonister. Beregninger viser at en person født i 1983 som går ut i arbeidslivet i dag, vil måtte regne med å jobbe rundt 4 år lenger enn de som går av med pensjon i dag, for å være sikret 66 prosent.

Dette regnestykket er enkelt. For hvert år den gjennomsnittlige levealderen øker, må man jobbe åtte måneder lenger for å få 66 prosent.

– Dermed kan du si at den individuelle garantien ikke er en full garanti, men samtidig er garantien til stede. Det gir en trygghet for fremtidig pensjon som man ikke ville fått med en kombinasjonsmodell, poengterer Øye.

Sikret.

Noen er derimot sikret mot levealdersjusteringer. Har du 15 år eller mindre igjen til pensjonsalder i 2011, blir du unntatt fra levealdersjusteringer. Men også her hadde kombinasjonsmodellen en bedre variant.

Avtalefestet pensjon (AFP) blir lik dagens ordning. Den skiller seg fra AFP i privat sektor på et helt sentralt punkt. I det private kan man jobbe ved siden av, det kan man ikke med den offentlige pensjon. Tjener du mer enn 15 000 kroner får du kutt i AFP-pensjonen.

Levedyktig?

– Er den videreførte bruttomodellen levedyktig i framtida?

– Mange sier den ikke er i takt med folketrygden. Jeg vil ikke bli veldig overrasket om det blir en ny pensjonsdebatt. Men det gjenstår å se, kommenterer Øye.

– Hvorfor blir ikke oppgjøret sendt til uravstemning?

– Siden det er mellomoppgjør stemmer man ikke over kronebeløpet. Når det gjelder pensjoner sendes det ikke til uravstemning fordi det er en videreføring av gammel ordning, riktignok med noen endringer. Men hva skulle man stemt ja og nei til? Hvis det hadde blitt nei, ville det da betydd at vi måtte gi opp bruttomodellen i staten, spør Øye, og legger til at det var et solid flertall i forhandlingsutvalget for ikke å sende oppgjøret til uravstemning, en vurdering som alle de andre hovedsammenslutningene var enig i.

Dermed ligger resultatet fra forhandlingene fast. Pensjonene i staten er sikret. Men hva det betyr for deg som person i kroner og øre, ja, det må du vente til du blir pensjonist med å få det endelige svaret på.