Er fengslet problemet?
Fengselsbetjenters dobbeltrolle problematiseres ofte på konferanser der ansatte i kriminalomsorgen møtes. Betjentene skal, etter at kontaktbetjentordningen ble innført og spredningen av programvirksomheten i fengslene skøyt fart, i stor grad bistå fangene i den ønskede rehabliteringsprosessen.
jan.erik@lomedia.no
Dette er som kjent den ene siden av saken: fengselsbetjentenes omsorgsrolle. I tillegg ligger den eldgamle vokterrollen der nærmest uendret siden fengslets begynnelse: Fangene skal ikke rømme eller bryte reglene som gjelder for det daglige livet i et fengsel. Skjer sistnevnte, iverksettes et sett med ulike restriksjoner mot synderen, av og til også mot fangekollektivet. Dette er fengselsbetjentenes vokterrolle.
Sånn moderne norsk kriminalomsorg etter myndighetenes ønske skal fungere, må disse rollene leve side om side. Idealet er at det ikke skal oppstå rollekonflikt. I teorien trenger det ikke det, i praksis er det som alltid mye verre. Å få kartet helt identisk med terrenget og omvendt, er en krevende øvelse.
Denne rollekonflikten diskuteres som regel mest sett fra fangenes side. Det er fangene som oppfatter rollene som uforenelige, hevdes det ofte, og dermed blir tillit så vanskelig å oppnå. For hvem har full tillit til et menneske som den ene dagen refser deg, kanskje med en temmelig syltynn begrunnelse, for neste dag å tilby deg hjelp, støtte og omsorg? Og utgangspunktet blir ikke noe bedre om vi legger til at mange av de menneskene som blir utsatt for et sånt rolleskifte, er folk som ikke er blitt bortskjemte på grunn av mye tillit og menneskelig respekt så langt i livet.
Hvor ofte diskuteres denne rollekonflikten sett med fengselsbetjentenes blikk? Tenker fengselsbetjentene daglig på hvordan de skal skape den nødvendige tilliten hos fangene? Sånn at de ikke bare unngår rømningsforsøk og faenskap i fengslene, men også gir fangene et konstruktivt bidrag i den endringsprosessen som sjølsagt er fangenes eget ansvar å gjennonføre? Mange – og kanskje de aller fleste – av fengselsbetjentene gjør sikkert det, men reflekterer de over at det kanskje kan være rammene som er problemet her – for eksempel fengslet?
For moderne norske fengselsbetjenter er dypest sett bare pedagoger for mennesker som har gjort noe galt. Fengselsbetjentene skal passe på at de ikke gjør det gale de har gjort – eller noe annet galt – flere ganger. Hvor mange foreldre og andre oppdragere er ikke i lignende situasjoner hver eneste dag? Også mor og far må skape tillit hos sine barn om deres pedagogikk skal fungere optimalt. For tilliten er neppe medfødt. Og hvordan skaper de denne tilliten? Neppe gjennom hyppig bruk av husarrest og urimelige sanksjonsmidler. Samtidig er grensesetting ikke bare lurt i all god pedagogikk, den er helt nødvendig. For den er neppe medfødt den heller.
De fleste som leser dette har vært tusensvis av timer i et lukket fengsel og veit hva som foregår der. Vi veit at den gjensidige tilliten i møte mellom fengselsbetjentene og fangene er svært vanskelig å få til. En helt naturlig mistenksomhet, som går begge veier, er om lag som malingen på fengselsveggene i korridorene. Og den har hengt der lenge. Mange av oss har også vært sammen med fanger og kriminalomsorgsansatte ute i det fri, enten på seiltokt på Nordmøre, i kano i Nordmarka eller i fyret på Søndre Langåra. Og ser da at tillit er mulig. Gjensidig tillit og respekt. Det er da jeg tenker: Kanskje det ikke er rollekonflikten som er problemet likevel, men fengslet sjøl. Hvorfor ikke bruke litt tid til å reflektere over dette også?