Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

NFF er ett av LOs minste forbund. I LO som overalt ellers er det ikke lett å være liten. De minste får ikke bestandig være med der de viktigste avgjørelsene tas. Der ikke alle kan være representert, er det nesten uten unntak de minste som først ryker ut.

For samfunnet er det viktig at arbeidstakerne i kriminalomsorgen har gode, demokratiske og humane holdninger. LO-paraplyen er en god garantist for dette. Derfor er NFF som LO-forbund et gode. På samme måte som det er et gode at Norges Offisersforbund (NOF), en annen arbeidstakerorganisasjon med medlemmer som har mye samfunnsmakt og ansvar, også er et LO-forbund.

Felles for NFF og NOF, som også er et lite forbund, er at de begge har et konkurrende YS-forbund som stjeler medlemmer de sjøl så gjerne skulle hatt i egne rekker. Det er nødvendig å snakke høyt om dette, for deretter å ta utfordringen.

Som et lite forbund med bare litt over 3000 medlemmer, inkludert stort og smått, gammel og ungt, er NFF svært avhengig av kontigentinntekter for å kunne drive et aktivt fagforeningsarbeid for sine medlemmer. Medlemsverving kan dermed bli den overordnede og viktigste aktiviteten forbundet driver med.

Ingen medlemmer, intet forbund og vice versa, som den tidligere NFF-leder Roar Øvrebø påpekte så treffende. Jakten på nye, lekre duppeditter og forsikringsordninger kan fort bli en helårsidrett.

NFF har hatt det sånn en stund. Det går sjølsagt an å høyne kontigenten, men det har også sin smertegrense. Og bakom lurer en konkurrent, i NFFs verden først og fremst YS-organisasjonen Kriminalomsorgens Yrkesorganisasjon (KY) pluss en YS-organisasjon som markedsfører seg som skreddersydd for ledere.

Vi snakker om en konkurrent som organiserer om lag 1000 medlemmer. Organiserte disse seg i NFF, ville det bety mye. Ikke bare økonomisk – sjøl om dette er viktigst, men også fordi arbeidstakerne ville stå mer samlet overfor arbeidsgiver.

Riktig nok eksisterer også FO i dette landskapet, primært i friomsorgen, men det kan NFF leve greit med. For som regel driver NFF og FO samme idrettsgren og spiller på samme banehalvdel. Det er langt verre med KY.

Tradisjonelt er YS-forbund etablert som en protest mot LO-forbundene. Hovedargumentet er at LO har for nære relasjoner til Arbeiderpartiet (Ap), særlig i tider da Ap er det statsbærende partiet. Og det har Ap som kjent vært i store deler av etterkrigstida. YS mener det er en uheldig symbiose mellom LO og Ap. Og får sine fleste medlemmer på dette argumentet.

Kriminalomsorgen er politikerstyrt. Så skal NFF-synspunkter få gjennomslag, bør forbundet ha en nær kontakt med politikerne – og særlig til den flertallsregjeringen som i dag bestemmer. Det er nå NFF – og alle andre LO-forbund – har sin sjanse, det er nå fagbevegelsens verdigrunnlag har politisk flertall på Stortinget.

Derfor er det faglig-politiske samarbeidet som NFF i dag har, og som Tor-Arne Solbakken, LOs andre nestleder, skal snakke om på helgas landsmøte, svært viktig. Paradokset er imidlertid at det er dette samarbeidet som frastøter de 1000 medlemmene NFF i dag ikke klarer å organisere, men som enten velger å være uorganisert eller går til YS.

Hva er så løsningen på paradokset? Jo, det er å overbevise alle ansatte i kriminalomsorgen at det faglig-politiske samarbeidet er et glimrende forum der ansatterepresentanter kan gi politikerne de innspill de trenger for at kriminalomsorgen skal bli en demokratisk, human og arbeidstakervennlig etat.

En god, positiv innsats fra NFFs side i det faglig-politiske samarbeidet der forbundets representanter ikke er i lomma på politikerne, blir en VINN-VINN situasjon. Klarer NFF dette viktige arbeidet til beste for så vel kriminalomsorgens ansatte som innsatte, fins det neppe bedre argumenter i vervekampanjen for å få flere medlemmer. Og da kan forbundet glemme alle de duppedittene som det i dag forsøker å lokke nye medlemmer med. Og om ikke bli stort, så i hvert fall større enn NFF er i dag.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

NFF er ett av LOs minste forbund. I LO som overalt ellers er det ikke lett å være liten. De minste får ikke bestandig være med der de viktigste avgjørelsene tas. Der ikke alle kan være representert, er det nesten uten unntak de minste som først ryker ut.

For samfunnet er det viktig at arbeidstakerne i kriminalomsorgen har gode, demokratiske og humane holdninger. LO-paraplyen er en god garantist for dette. Derfor er NFF som LO-forbund et gode. På samme måte som det er et gode at Norges Offisersforbund (NOF), en annen arbeidstakerorganisasjon med medlemmer som har mye samfunnsmakt og ansvar, også er et LO-forbund.

Felles for NFF og NOF, som også er et lite forbund, er at de begge har et konkurrende YS-forbund som stjeler medlemmer de sjøl så gjerne skulle hatt i egne rekker. Det er nødvendig å snakke høyt om dette, for deretter å ta utfordringen.

Som et lite forbund med bare litt over 3000 medlemmer, inkludert stort og smått, gammel og ungt, er NFF svært avhengig av kontigentinntekter for å kunne drive et aktivt fagforeningsarbeid for sine medlemmer. Medlemsverving kan dermed bli den overordnede og viktigste aktiviteten forbundet driver med.

Ingen medlemmer, intet forbund og vice versa, som den tidligere NFF-leder Roar Øvrebø påpekte så treffende. Jakten på nye, lekre duppeditter og forsikringsordninger kan fort bli en helårsidrett.

NFF har hatt det sånn en stund. Det går sjølsagt an å høyne kontigenten, men det har også sin smertegrense. Og bakom lurer en konkurrent, i NFFs verden først og fremst YS-organisasjonen Kriminalomsorgens Yrkesorganisasjon (KY) pluss en YS-organisasjon som markedsfører seg som skreddersydd for ledere.

Vi snakker om en konkurrent som organiserer om lag 1000 medlemmer. Organiserte disse seg i NFF, ville det bety mye. Ikke bare økonomisk – sjøl om dette er viktigst, men også fordi arbeidstakerne ville stå mer samlet overfor arbeidsgiver.

Riktig nok eksisterer også FO i dette landskapet, primært i friomsorgen, men det kan NFF leve greit med. For som regel driver NFF og FO samme idrettsgren og spiller på samme banehalvdel. Det er langt verre med KY.

Tradisjonelt er YS-forbund etablert som en protest mot LO-forbundene. Hovedargumentet er at LO har for nære relasjoner til Arbeiderpartiet (Ap), særlig i tider da Ap er det statsbærende partiet. Og det har Ap som kjent vært i store deler av etterkrigstida. YS mener det er en uheldig symbiose mellom LO og Ap. Og får sine fleste medlemmer på dette argumentet.

Kriminalomsorgen er politikerstyrt. Så skal NFF-synspunkter få gjennomslag, bør forbundet ha en nær kontakt med politikerne – og særlig til den flertallsregjeringen som i dag bestemmer. Det er nå NFF – og alle andre LO-forbund – har sin sjanse, det er nå fagbevegelsens verdigrunnlag har politisk flertall på Stortinget.

Derfor er det faglig-politiske samarbeidet som NFF i dag har, og som Tor-Arne Solbakken, LOs andre nestleder, skal snakke om på helgas landsmøte, svært viktig. Paradokset er imidlertid at det er dette samarbeidet som frastøter de 1000 medlemmene NFF i dag ikke klarer å organisere, men som enten velger å være uorganisert eller går til YS.

Hva er så løsningen på paradokset? Jo, det er å overbevise alle ansatte i kriminalomsorgen at det faglig-politiske samarbeidet er et glimrende forum der ansatterepresentanter kan gi politikerne de innspill de trenger for at kriminalomsorgen skal bli en demokratisk, human og arbeidstakervennlig etat.

En god, positiv innsats fra NFFs side i det faglig-politiske samarbeidet der forbundets representanter ikke er i lomma på politikerne, blir en VINN-VINN situasjon. Klarer NFF dette viktige arbeidet til beste for så vel kriminalomsorgens ansatte som innsatte, fins det neppe bedre argumenter i vervekampanjen for å få flere medlemmer. Og da kan forbundet glemme alle de duppedittene som det i dag forsøker å lokke nye medlemmer med. Og om ikke bli stort, så i hvert fall større enn NFF er i dag.