Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Den store gårdsplassen var omgitt av høye, grå steinvegger på tre sider, men fjerde side var stengt av en høy mur. I en av husveggene var port og utkjørsel, – en stor åpning med jernport for kjøretøyer, og en liten dør med sluser og luker for fotgjengere, for funksjonærene og betjentene.»

Sånn åpner Jens Bjørneboe, forfatter og fengselskritiker lenge før Thomas Mathisen og Nils Christie, sin bok «Den onde hyrde». Vi er på et sted som ligner mistenkelig Oslo fengsel, men kan for så vidt være i en hvilken som helst annet lukket anstalt i kongeriket.

Her sitter 21 år gamle Tonnie sammen med cellekamerat Alfred. De får bare ett døgn sammen på den cella de deler, det som på fagspråket kalles dublering. Den første morgenen henger sedelighetsforbryteren og sinnsforvirrede Alfred, også kalt soperen av romanens forteller, med et rep rundt halsen og beina dinglende en halv meter over gulvet. Død.

Alfred er ikke bare en paria i samfunnet, han er den skitneste blant de skitne i fengslet også. I fangemiljøet råder et strengt hierarki. Sedelighetsdømte er på bånn.

I neste kapittel slippes Tonnie fri med 15 kroner i lomma. Han er skolehjemsgutt, har tilbrakt en del dager og netter på isolatcella i kjelleren og har ei tapsliste som er flere mil lang. Hvordan skal han klare seg ute?

Tonnie er ikke lenger innsatt – Tonnie er utsatt. Og livredd for friheten.

Først treffer Tonnie en kamerat fra miljøet, kalt Rødtopp. Så søker han opp kjæresten Kari, moren og til slutt en arbeidsgiver han kanskje skal få jobb hos. Ifølge fengslet.

Hvordan dette går? Til helvete, dessverre.

Tonnie er naturlig nok ikke verdens mest lystige, positive, kreative og bærekraftige prosjekt – han er ingen svigermors eller arbeidsgivers drøm. Han er ukonsentrert av all motgangen som har knekket brorparten av den sjøltilliten han aldri har hatt.

Da hans mulige framtidige arbeidsgiver, en fordomsfull og arrogant type, fratar ham den siste rest av sjølrespekt, er løpet kjørt for Tonnie. Det er bare et tidsspørsmål før Rødtopp dukker opp igjen og det første brekket er en realitet.

Bjørneboes ramsalte kritikk av norsk kriminalomsorg fra forrige århundre, da denne etaten het fengselsvesenet, ble ikke så godt likt av den tidas makthavere. Ikke før på 1970-tallet dukket det opp en politiker som i hvert fall skjønte hva Bjørneboe mente.

Og i 1978 sto denne politikeren, hvis navn er Inger Louise Valle og profesjon var justisminister, bak en stortingsmelding som skulle bli banebrytende for norsk kriminalomsorg. Da hadde Bjørneboe vært død i to år. Han gjorde det samme som Alfred.

Knut Storberget, dagens justisminister klarer sjelden å snakke om Valle uten å få tårer i øynene. Om han får tårer i øynene av minnet om Jens Bjørneboe, som på mange måter startet det hele, tviler jeg sterkt på.

Men dessverre tror jeg Bjørneboe ville fått tårer i øynene om han tok seg en tur rundt i dagens norske kriminalomsorg – ja, han ville antagelig fnyst av ordet kriminalomsorg.

For lite har skjedd, og «Den onde hyrde» er minst like aktuell i dag som da den ble skrevet. I rettferdighetens navn har nok etaten blitt mye mer human, men det fins noe som ikke ser ut til å endre seg. Og sjølmordet er fortsatt en realitet i norske fengsler sjøl om det ikke snakkes så veldig høyt om dette.

Og det er fortsatt taperne på livets vei som havner bak murene. De som har opplevd omsorgssvikt og annen elendighet. Og de blir slett ikke bedre etter fengselsoppholdet. De løslates fortsatt med et håp om at «nå skal jeg begynne et nytt og bedre liv, tror jeg».

Men stort mer er det heller ikke, stort mer blir det ikke. De straffedømte er dessverre ikke bare dømte til mange års fengselsstraff, de aller fleste er dømte til nederlag på storsamfunnets premisser når de kommer ut også.

Den mest påfallende forskjellen fra Bjørneboes roman og dagens kriminalomsorg er at ordningen med dublering av celler – at to soner sammen på enkeltcelle – er en saga blott.

Men om dette er nok til at Bjørneboe ville ha friskmeldt fengselsvesenet, tviler jeg sterkt på.

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Den store gårdsplassen var omgitt av høye, grå steinvegger på tre sider, men fjerde side var stengt av en høy mur. I en av husveggene var port og utkjørsel, – en stor åpning med jernport for kjøretøyer, og en liten dør med sluser og luker for fotgjengere, for funksjonærene og betjentene.»

Sånn åpner Jens Bjørneboe, forfatter og fengselskritiker lenge før Thomas Mathisen og Nils Christie, sin bok «Den onde hyrde». Vi er på et sted som ligner mistenkelig Oslo fengsel, men kan for så vidt være i en hvilken som helst annet lukket anstalt i kongeriket.

Her sitter 21 år gamle Tonnie sammen med cellekamerat Alfred. De får bare ett døgn sammen på den cella de deler, det som på fagspråket kalles dublering. Den første morgenen henger sedelighetsforbryteren og sinnsforvirrede Alfred, også kalt soperen av romanens forteller, med et rep rundt halsen og beina dinglende en halv meter over gulvet. Død.

Alfred er ikke bare en paria i samfunnet, han er den skitneste blant de skitne i fengslet også. I fangemiljøet råder et strengt hierarki. Sedelighetsdømte er på bånn.

I neste kapittel slippes Tonnie fri med 15 kroner i lomma. Han er skolehjemsgutt, har tilbrakt en del dager og netter på isolatcella i kjelleren og har ei tapsliste som er flere mil lang. Hvordan skal han klare seg ute?

Tonnie er ikke lenger innsatt – Tonnie er utsatt. Og livredd for friheten.

Først treffer Tonnie en kamerat fra miljøet, kalt Rødtopp. Så søker han opp kjæresten Kari, moren og til slutt en arbeidsgiver han kanskje skal få jobb hos. Ifølge fengslet.

Hvordan dette går? Til helvete, dessverre.

Tonnie er naturlig nok ikke verdens mest lystige, positive, kreative og bærekraftige prosjekt – han er ingen svigermors eller arbeidsgivers drøm. Han er ukonsentrert av all motgangen som har knekket brorparten av den sjøltilliten han aldri har hatt.

Da hans mulige framtidige arbeidsgiver, en fordomsfull og arrogant type, fratar ham den siste rest av sjølrespekt, er løpet kjørt for Tonnie. Det er bare et tidsspørsmål før Rødtopp dukker opp igjen og det første brekket er en realitet.

Bjørneboes ramsalte kritikk av norsk kriminalomsorg fra forrige århundre, da denne etaten het fengselsvesenet, ble ikke så godt likt av den tidas makthavere. Ikke før på 1970-tallet dukket det opp en politiker som i hvert fall skjønte hva Bjørneboe mente.

Og i 1978 sto denne politikeren, hvis navn er Inger Louise Valle og profesjon var justisminister, bak en stortingsmelding som skulle bli banebrytende for norsk kriminalomsorg. Da hadde Bjørneboe vært død i to år. Han gjorde det samme som Alfred.

Knut Storberget, dagens justisminister klarer sjelden å snakke om Valle uten å få tårer i øynene. Om han får tårer i øynene av minnet om Jens Bjørneboe, som på mange måter startet det hele, tviler jeg sterkt på.

Men dessverre tror jeg Bjørneboe ville fått tårer i øynene om han tok seg en tur rundt i dagens norske kriminalomsorg – ja, han ville antagelig fnyst av ordet kriminalomsorg.

For lite har skjedd, og «Den onde hyrde» er minst like aktuell i dag som da den ble skrevet. I rettferdighetens navn har nok etaten blitt mye mer human, men det fins noe som ikke ser ut til å endre seg. Og sjølmordet er fortsatt en realitet i norske fengsler sjøl om det ikke snakkes så veldig høyt om dette.

Og det er fortsatt taperne på livets vei som havner bak murene. De som har opplevd omsorgssvikt og annen elendighet. Og de blir slett ikke bedre etter fengselsoppholdet. De løslates fortsatt med et håp om at «nå skal jeg begynne et nytt og bedre liv, tror jeg».

Men stort mer er det heller ikke, stort mer blir det ikke. De straffedømte er dessverre ikke bare dømte til mange års fengselsstraff, de aller fleste er dømte til nederlag på storsamfunnets premisser når de kommer ut også.

Den mest påfallende forskjellen fra Bjørneboes roman og dagens kriminalomsorg er at ordningen med dublering av celler – at to soner sammen på enkeltcelle – er en saga blott.

Men om dette er nok til at Bjørneboe ville ha friskmeldt fengselsvesenet, tviler jeg sterkt på.