JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kjenner du til Arbeidermagasinet som ble til Arbeidermagasinet for alle – for til slutt å ende opp som Magasinet for alle – med kortversjonen Magasinet? Bladet må ikke forveksles med Fellesforbundets medlemsblad (Magasinet for fagorganiserte) eller bildebladet Aktuell (som dro inn årene i 1974) – nei, Arbeidermagasinet som ble etablert i 1927 og døde i 1970 var et ukemagasin som i all hovedsak presenterte skjønnlitterære tekster, særlig noveller. Men en ting har alle de nevnte magasiner til felles: Det var og er nært knyttet til fag- og arbeiderbevegelsen. Bladets 43 år lange historie kom for fire år siden ut i bokform, signert Bjørn Tore Pedersen.

Og dette er ei bok som bør glede alle med hjerte i nettopp denne bevegelsen, og som samtidig er glad i litteratur og kultur. For Magasinet var nemlig ikke bare ren tidtrøyte og underholdning, her var det kunst og kultur – her var det ting å lære. Alf Prøysen var bare en av mange som debuterte litterært i Magasinet. Med fire dikt, hvorav det siste av dem «Du skal ikke knele» går sånn:

Du skal ikke knele og takke

for smuler fra herrens bord

fordi du er flittig og liten

og han er allmektig stor.

Nu er det på tide

du lærer å vite

at du har en rett til å leve

og eie en part på vår jord.

Av andre interessante forfattere som var svært tidlig ute med tekster til Magasinet var Arthur Omre – ja, han kom rett fra fengslet og til redaksjonen med sitt manus – Inger Hagerup, Agnar Mykle, Bjørg Vik, Torborg Nedreaas og mange, mange flere. Og de fikk skikkelig betalt for tekstene sine. Det fikk de ikke alle steder den gangen heller.

Men selveste innbegrepet på Arbeidermagasinet for Alle er en annen forfatter, nemlig Nils Johan Rud. Han satt som redaktør av bladet i 38 år. Han er selve bladets Gudfar.

Men når dette er sagt, og mange av tekstene er priset og fullrost, er det mest slående etter gjennomlesningen av denne historieboka de fantastiske tegnerne og bildekunstnerne som har beriket Magasinet fra første til siste dag. Det er noen magasinforsider her som savner sitt sidestykke den norske bladhistorien. Borghild Rud, Prøysens favoritt, er kanskje den som i historiens lys har blitt stående igjen som den mest markante, men hun var slett ikke aleine. Ingen flere nevnt her, men ingen av dem likevel glemt.

Interessant nok viet også Magasinet plass til arbeidslivsstoff. Redaksjonen inviterte leserne i en periode til å sende inn bilder fra arbeidsplasser. Bladet startet med serien «Fra norsk arbeidsliv» i 1934, og ifølge Pedersen falt dette i god jord. På sitt meste hadde Magasinet rett etter andre verdenskrig et opplag på 140.000. Intet mindre.

Men alt har sin tid. Etter hvert begynte Magasinet å miste lesere. Etter krigen startet vanskelighetene med opplagsmessig tilbakegang. Pedersen skriver: «Nye interesser. Ny konkurranse. Nye problemer. Det ble vanskelig å selge kvalitet. Midt i all velferden. Folk foretrakk de glorete magasinene på disken. (…) Og med fjernsynets inntreden oppstod en ny sterk konkurrent til lesning generelt. Folk leste ikke lenger. Folk ble mer opptatt av det levende bilde som de fikk inn direkte i stua. Paradoksalt nok var det velstandssamfunnet som tok knekken på Magasinet.»

Dette var altså ståa for over 50 år siden. I dag må det vel være riktig å si at denne tendensen har skrudd seg til enda et hakk. Penga rår, men idiotiet består.

Aftenposten intervjuet Nils Johan Rud en høstdag i 1991, 21 år etter at Magasinet var en saga blott. Rud sa da blant annet følgende om forfatternes situasjon da og nå (i 1991): «Den gangen begynte forfatterne enfoldig og primitivt, og vokste langsomt. Unge forfattere nå om dagen er så ferdig skolerte, så polerte. Kommer du fra en avkrok, et lite miljø, er du bærer av et stoff som er originalt – som ikke må poleres bort. Men i dag slipes unge menneskers originalitet ned på Blindern. Der blir de skoler inn i verdenslitteraturen, der lærer de fortellerteknikk, ja, fremfor alt lærer de teknikk. Ofte skriver de så likt at tar du bort navnene, er den siste forskjell borte. Utdannelsessamfunnet har gitt oss «den skolerte dumskap»; gitt oss mennesker som mener seg å ha funnet den siste viten, som ikke har mer å lære.»

Mange vil nok si at det er en sliten og gammel forfatter som her snakker. Men uansett presisjonsnivå, så skjønner vi poenget. Og løsrevet fra virkeligheten er det heller ikke.

Bjørn Tore Pedersen har skrevet ei praktfull bok for alle oss som elsker litteraturen og arbeiderbevegelsen – tenk om Magasinet hadde gjort som Jesus: Stått opp fra de døde!