JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg har ikke noe ønske om å framstå som politikerforakter sjøl om et langt liv har gitt meg en del anledninger til å bli akkurat det. Men ved det amerikanske presidentvalget i 2016 dukket det opp en kandidat som paradoksalt nok hatet politikere. Og som ironisk nok vant valget og nettopp ble politiker. Omtrent med et sånt utgangspunkt startet vår egen Carl I Hagen også, uten sammenligning for øvrig. Mannen det er snakk om her – for det er bare menn som blir presidenter i verdens «frieste» land – er sjølsagt Donald Trump. Forretningsmannen, mangemilliardæren – ja, nærmere presentasjon er vel egentlig unødvendig.

I litteraturens verden fins det en egen sjanger som det skrives flere og flere bøker i. Det handler om sjølbiografier der nåværende eller avgåtte politikere forteller om sin politiske ideologi – om de har noen – om verdier, om strategier; og aller mest om sin egen fortreffelighet. Jeg har nylig lest en sånn bok, en ganske ekstraordinær bok også i denne sjangeren. Om og av en mann som vel savner sidestykke i det industrialiserte samfunn. Ja, igjen er altså navnet Donald Trump.

For i 2015 fortalte han i en lettlest bok på under 200 sider hvordan han skulle gjøre USA «great again» om velgerne bare stemte på ham som nasjonens nye president. Og mot alle odds så gjorde jo amerikanerne nettopp det for fire år siden. Til en hel verdens store forbløffelse. Og fortvilelse.

Boka har stått i reolen ei stund. Ulest. Men i disse koronatider har jo denne mannen om mulig oppført seg mer avsindig enn noen gang, han har skutt med større kanoner enn tidligere – skjelt ut den ene og den andre etter alle kunstens unoter. Jeg var med andre ord nødt til å lese boka.

Og boka er en tirade av negative utspill mot tidligere amerikanske politikere generelt, og Barack Obama spesielt. Den eneste som går fri for relativt usaklig skittkasting er kanskje ikke overraskende en annen amerikansk cowboy, nemlig Ronald Reagan. Skjønt, Trump sier han elsker USA, verdens flotteste land, men gråter sine modige tårer over hvor ille det har gått med sitt kjære fedreland. For USA skal jo være best, størst – ja, den ledende makta i verden. Han hamrer dermed løs på mediene og på politikerne som har latt utdanningsvesenet forfalle, og økonomiens herredømme på verdensbasis blitt overtatt av Kina. Og han er ikke nådig mot de jævlene som har ført en innvandringspolitikk hinsides enhver fornuft og som har latt særlig kriminelle mexicanere få spasere inn i Gods Own Country og forsyne seg med det de ønsker – som for eksempel amerikansk statsborgerskap og amerikanske jobber. Trump fyrer av mot klimaaktivister og miljøvernere i kjent stil. Obamas kamp for å få innført en noenlunde menneskelig helseforsikring i USA har han sjølsagt bare forakt til overs for, skattene skal ned, oljeproduksjonen skal økes maksimalt og kriminelle skal straffes mye hardere. De er jo bare dritt likevel.

Jeg er ikke den eneste som med ganske jevne mellomrom har fått hakeslepp etter utallige uttalelser fra Trump de siste årene. I denne boka forteller han egentlig hvorfor. Her gjør han det med en sjølsikkerhet som er en politiker med et sjølbilde på størrelse med en flyplass verdig. Som han skriver et sted i boka: «But there’s nobody like me. Nobody.»

Nei, det skal gudene vite! Kapittel åtte i boka slutter sånn (og jeg velger ikke å oversette dette til norsk, det er så mye bedre/verre/presisere originalt): «I fight for my people every day. Now I am fighting for America. I want our country to start winning again. And we can. All it takes is a commitment to winning and making «Made in America» a badge of honor just like it used to be.»

Og for å fjerne all tvil begynner han det neste kapittel sånn: «I’m a nice guy. I really am. But I have a nasty habit that most career politicians don’t have. I tell the truth. I’m not afraid to say exactly what I believe. When I’m asked a question, I don’t answer with a speech that ignores a controversial subject. I answer the question. Sometimes people don’t like my answers. Too bad. So they attack me. And when someone attacks me, I fight back. Hard.»

Salige Ronald Reagan fra California var som skuespiller en cowboy som red under solnedgangen i mange filmer før han ble president. Donald Trump spiller ikke, han ER en cowboy. Denne boka til Donald Trump ble utgitt før presidentvalget i 2016, denne mannen vant valget. I say no more.