I et intervju med Fellesforbundets leder Arve Bakke i LO-Aktuelt nr.2 i år sier forbundslederen: «Et LO organisert i dag med hvite ark, hadde vært et forbundsløst LO»

Klassekampen har tatt opp tråden og i en serie har de argumentert med hvor fint det er med et forbundsløst LO. Utgangspunktet er et innlegg forbundssekretær i Industri Energi, Ommund Stokka, holdt på et seminar i forbindelse med Trondheimskonferansen. Han mente at tida er moden for det han kaller en «husvask innad i LO».

– Vi må diskutere forbundenes sammensetning og et forbundsløst LO, sa Stokka.

Stokka er forbundssekretær i Industri Energi. IndustriEnergi består blant annet av gamle Kjemisk Forbund som organiserer store deler av de ensidige industristedene i Norge. Mange av disse er utsatt for store omstillinger.

Det ferskeste eksempelet er Herøya. Der har den gamle vedlikeholdsavdelingen til Hydro blitt skilt ut og ble kjøpt av det tyske selskapet Bilfinger Berger Industrial Services. Fellesforbundet mener at dette er deres folk, mens medlemmene vil fortsette som medlemmer i den stolte fagforeninga Herøya Arbeiderforening og Industri Energi.

Dette er ikke første gang Industri Energi er i en slik konflikt. I 2006 truet klubben ved Fundo Wheels i Høyanger med kollektivt å melde seg ut av LO hvis de ble tvunget inn i Fellesforbundet. Resultatet der var at klubben kunne fortsette som medlem i Høyanger Kjemiske Fagforening, men betale kontingent til Fellesforbundet.

Omstruktureringen i arbeidslivet gjør at slike konflikter oppstår igjen og igjen. Privatiseringen av offentlig sektor har skapt mange slike konflikter. De gamle kommunale busselskapene har hengt igjen i Fagforbundet til tross for at det er Transportarbeiderforbundet som eier tariffavtalen.

Til tross for den store omstillingen er det få konflikter. LO inngår hvert år rundt 800 tariffavtaler, det blir ikke mer enn 3-4 konflikter av det hvert år.

Men de konfliktene som oppstår er såre, gnagende og ressursødende. Medlemmer som havner i en slik konflikt, spesielt hvis de er nye medlemmer i fagbevegelsen, opplever kampen som dinosaurenes dans. Egentlig burde det angå dem, men kampen blir utkjempet på arenaer de ikke engang visste eksisterte.

Det er tre ting slike konflikter dreier seg om:

– Tradisjon og tilhørighet

– Makt i LO

– Hvilken tariffavtale en skal tilhøre

Tradisjon og tilhørighet er åpenbart viktig for Herøya og Høyanger. Kanskje spesielt på ensidige industristeder hvor fagforeninga har vært en av de sentrale samfunnsinstitusjonene kan det oppleves sårt å gi slipp på denne tilhørigheten. Viktige arbeiderkollektiv rives opp med rota.

I LO er det kjøttvekta som rår. Når Fagforbundet har to medlemmer i LOs sekretariat og Norsk Transportarbeiderforbund bare har en vara i de som bestemmer LOs daglige virksomhet, sier det seg selv at det er viktig å ha mange medlemmer. Å gi fra seg medlemmer er derfor en måte å undergrave egen makt.

Det viktigste for fagbevegelsen er hvilken tariffavtale en jobber på . Det er altfor lett å glemme at målet for fagorganisering er å skaffe seg monopol på salg av varen innfor en bransje eller et fag. Det avgjørende er derfor hvilken tariffavtale man jobber på. I dag er det slik at det er hvert forbund som eier den enkelte tariffavtale. I noen sjeldne tilfeller som i Nettbuss både Transport , Fagforbundet og Jerbaneforbundet parter i avtalen.

I stedet for å kjempe for et forbundsløst LO, er det viktigere å kjempe for at alle som jobber på samme område, har lik tariffavtale. Ved å åpne døra for at flere forbund hadde eierskap til samme avtale kan konfliktnivået dempes.