Løfter tyngre enn nederlaget
To løfter fra statsminister Jens Stoltenberg er viktigere enn landsmøtets klare nei til Postdirektivet. På godt og vondt.
Postkoms leder Odd Christian Øverland har all grunn til å være fornøyd med kampanjen mot postdirektivet. Målrettet over flere år har forbundslederen bygget støtte og allianser for det han og LO mener er et helt riktig og nødvendig vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte: Et nei til postdirektivet. Men søndagens vedtak til tross, Posten står overfor en rekke utfordringer som er langt vanskeligere å stoppe enn et EU-direktiv. Den teknologiske utviklingen går sin gang bort fra tradisjonelle brev og postkort. Derfor kan statsministerens forsikringer om at et godt postsystem som trygger landsdekkende tjenester og ombæring seks dager uken, i tillegg til en fortsatt enhetsporto; bli mer verdt enn vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte.
Et landsmøte som fram til søndagens avstemninger hadde vært en ren jubelforestilling for partiets tre sentrale menn – statsministeren, utenriksministeren og partisekretæren. Sistnevnte, Raymond Johansen, holdt lørdag en gnistrende valgkamptale som av gamle travere ble sammenlignet med Haakon Lie i hans mektigste dager. I likhet med sin forgjenger glemte heller ikke Raymond fagbevegelsen i talen. Og vedtaket i postdirektivsaken dagen etter bare bekreftet at fagbevegelsen har innflytelse i hele partiapparatet. Den grundige jobben som Postkom-strategene hadde gjort i fylket etter fylket, landet rundt - sikret en forankring som partiledelsen ikke maktet å forrykke.
Fagbevegelsen blir også viktig skal de rødgrønne partiene gjøre et godt kommunevalg. I den valgkampen er det få som bryr seg om postdirektivet. Da vil det dreie seg helse og sykehus, skole og hullete veger, strøm- og bensinpriser. Og både i fagbevegelsen og i regjeringspartiene var det nok mange som satte kaffen i halsen da de leste et annet av Stoltenbergs løfter. Denne gangen forsikret han VGs lesere om at han aldri vil heve det samlede skattenivået så lenge han sitter som statsminister.
En slik garanti kan nok gjøre det enklere å bli gjenvalgt som statsminister, men det vil utvilsomt gjøre det vanskeligere å være statsråd. Prioriteringer av penger til veg eller velferd blir ikke noe enklere av at statens økonomiske handlingsrom begrenses. Den erkjennelsen vil nok sige inn over mange av landsmøtedelegatene når det historiske suset fra Folkets Hus har begynt å gi seg.