Av Gullbrand Giacobbe-Helleberg, pensjonert havnearbeider, Oslo, og medlem i Norsk Transportarbeiderforbund og Palestinakomiteens Faglige Utvalg.

I et glimrende temahefte om Palestina, Aktuell bakgrunn, utgitt av LO, blir du intervjuet av LO-Aktuelts journalist Stig Christensen.

Her slår du, naturlig nok, fast Arbeiderpartiets syn på spørsmålet om anerkjennelse av Palestina som en fri og uavhengig stat.

Du sier:

– A: Ingen anerkjennelse uten forhandlinger.

– B: Du er skeptisk til en ensidig anerkjennelse uten forhandlinger.

– C: Det vil ikke la seg gjøre å proklamere en to-statsløsning uten klare grenser og politi.

Til A: «Ingen anerkjennelse uten forhandlinger»:

Det føres jo hele tiden forskjellig type forhandlinger. Fra 1948 fram til krigen i 1967, fra 1967 og fram til i dag, har det vært kontinuerlige forhandlinger, Camp David, Oslo-avtalen, Maproad for Peace, flere utspill fra arabiske land er blitt forhandlet, om blant annet de ulovlige bosettingene, Muren og blokaden av Gaza.

Spørsmålet er vel heller hva det ikke er forsøkt forhandlet om.

Mine spørsmål til deg er:

– Hva slags forhandlinger mener du mangler før det er riktig å anerkjenne en palestinsk stat?

– Hvilke forhandlingspartnere ser du for deg i dag som kan forhandle fram et resultat du mener er godt nok for så å anerkjenne en palestinsk stat?

– Hva slags forhandlingsresultater må du ha på bordet før du vil anerkjenne Palestina?

Til B: «Du er skeptisk til en ensidig anerkjennelse uten forhandlinger»:

Her er det spørsmål om hva du legger i ensidig anerkjennelse. Hvis spørsmålet er om Norge skal anerkjenne et fritt og uavhengig Palestina så bør jo norske myndigheter starte forhandlinger med palestinske sjølstyremyndigheter. Dette er jo relevant for Norge som har utstrakt kontakt med disse. Da snakker vi om tosidige forhandlinger mellom partene det dreier seg om i spørsmålet om anerkjennelse.

Mitt spørsmål til deg er:

– Hvilke forhandlingspartnere, utover disse jeg skisserer her, mener du må til for ikke å kalle det ensidige forhandlinger?

Til C: «Det vil ikke la seg gjøre å proklamere en to-statsløsning uten klare grenser og politi»:

Palestinske sjølstyremyndigheter, de mer enn 110 nasjonene som har anerkjent Palestina og FN legger alle til grunn grensene etter krigen i 1967 når det gjelder to-statsløsning.

Palestinerne har i dag et operativt politi både på Vestbredden og i Gaza.

Mine spørsmål til deg er:

– Hvilke grenser legger du til grunn, og som du anser som klare?

– Hvilket og hva slags politi etterlyser du i denne sammenheng?

(Artikkelen har stått på trykk i LO-Aktuelt nr. 9-2011)