Jan Erik Hagen, tillitsvalgt i Fagforbundet

1. mai er også kjent som arbeidernes dag. Dagen når alle lønnsmottakere har fri til å feire seg selv, fri til å gå i tog og rope ut hva man er misfornøyd med, fri til å «flagge» hva som er galt i samfunnet. Hvorfor er det da færre og færre som gjør nettopp dette? Spør du får man ofte til svar at det er gammeldags, at man har viktigere ting å gjøre. Som å dra på hagesenter for så å rydde i hagen. Etter at man har gjort dagens gjøremål, gjerne i passiar med naboen om alt som er galt, maten som er dyr, snyltere på velferdsstaten, går man inn og ser på tv. Rynker på nesen av «raddisene» som går i tog under parolene sine.

En annen årsak til sviktende oppslutning kan også være det faktum at svært mange av oss i bunn og grunn har fått det så til de grader godt at vi ikke lenger bryr oss om hvorfor vi har det som vi har det.

Hvorfor kan ellers et parti som FrP kalle seg det «nye Arbeiderpartiet» og tale 1. mai? Eller ha godt over 20 prosent oppslutning ved valg når partiet har programfestet å fjerne arbeidsmiljøloven?

Et parti som blant annet har fanesaker som billigere strøm, bensin, alkohol, sigaretter, lavere skatt og mindre til U-hjelp.

Det taler vel for seg selv. Når man henvender seg til egoet i oss er det lett å bli fristet.

Hva med Høyre? Ja hva med dem? Ikke ofte du ser noen fra den leiren hylle Arbeidernes dag. En lunch hos NHO er nok mer å foretrekke. De ser også godt ut på meningsmålingene. Er det noen logikk i dette om man tar årsaken til 1. mai i betraktning? Eller arbeidsmiljøloven eller sykelønnsordningen vår, for å sette det helt på spissen, eller hvorfor vi faktisk må ha fagforeninger. Jo dersom man er så syndig og ser bakover kommer det faktisk frem at de i bunn og grunn har kjempet mot alt som vi småborgerlige innbyggerne i Norge i dag tar for gitt. De er årsaken til organisasjonenes fødsel og har vært hovedmotstanderen i enhver forbedring som har blitt kjempet frem opp gjennom tidene.

Noe som vi i fremtiden er dømt til å se gjenta seg nettopp for denne vegringen mot å se bakover. Er det noe i historien en må passe seg for og være oppmerksom på?

Veldig få reagerer når den eldre garde i dag forteller om krigen. Hvilke lidelser man ble påført takket være nazismen. I forhold til det, er det naturlig å se bakover. Den historien gjenfortelles igjen og igjen. På film, i bøker og på teater. Bra er det! Verre er det når det kommer til vår historiske arv om rettigheter for folk flest. Om hvordan det har blitt kjempet mot kapitalismen. Skjebnen til de som virkelig stod på barrikadene for at vi i dag kan ta alt for gitt. Å stå med luen i hånden og skjebnen i sjefens hånd. Det var tider det, tenker jeg!

Vi har buekorps. Vet du forskjellen på lørdags- og søndags-korps? Jeg håper flere tar innover seg historien til de «gamle som bygget landet» og viser dem den respekten de fortjener og slutter å rive ned livsverket deres.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9-2011)