Idar Helle, historiker og forfatter av «Utfordrerne. Verkstedklubben og arbeiderne på Aker Verdal (1969-2009)»

De fleste både i fagbevegelsen og i historikermiljøene vil svare et klart nei til dette. I så måte er intervjuet med Brandal i LO-Aktuelt 9/2011 et overraskende og ikke særlig trivelig gjensyn med tidligere generasjoners kaldkrigsmentalitet.

Nik. Brandal klistrer ivrig politiske merkelapper på oss som i tillegg til å være faghistorikere tydeligvis har vist for stort engasjement på venstresiden. Han unnlater imidlertid å ta opp til vurdering sin egen politiske plassering i Arbeiderpartiets universitetslag på høyresiden i sosialdemokratiet. Er Brandals partipolitiske posisjon den som gir verdinøytralitet og spesielt gode forutsetninger for å vurdere fagkollegers arbeider «politisk objektivt»? Eller er det snarere slik at strevet for å bevare rådende politiske maktforhold i Brandals tilfelle åpner for en aktiv, strategisk kobling mellom politikk og historiefaglig virksomhet på et helt annet nivå enn hos dem han kritiserer?

Nik. Brandal har i egen forskning vært opptatt av hvordan totalitære politiske ideologier og bevegelser innskrenker og legger bånd på enkeltmennesket politisk, kulturelt og yrkesmessig. Tar Brandal innover seg i hvilken grad han framstår som en «anti-liberal liberaler» når essensen i hans anbefaling til dem som sitter «på pengesekken» i fagbevegelsen er at de – på politisk grunnlag! – bør engasjere andre historikere enn oss som har fått forskningsoppdrag, selv om arbeidene våre ifølge ham selv kan være historiefaglig både «solide», «utmerkede» og «dokumenterer viktige sider ved nyere norsk industrihistorie»?

Det som derimot er et rimelig godt poeng i intervjuet er gjemt bort i lite nennsomme argumenter og tiltaksforslag: Behovet for breiere kunnskapstilfang og gjensidig utveksling av forskningsperspektiver er sjølsagt like stort hos arbeidslivshistorikere som hos andre grupper samfunnsforskere. I forbindelse med fjorårets lansering av artikkelsamlingen «Historier om motstand» om kollektive bevegelser, oppfordret jeg til mer gjensidig nysgjerrighet og mer dialog mellom de ulike miljøene som forsker på bevegelser og ideologi, blant annet totalitarismeprosjektet som Nik. Brandal er en del av. «Svaret» i LO-Aktuelt kan imidlertid tyde på at det ikke akkurat er konstruktiv dialog som står på dagsorden.

Av historiefaglig art merker jeg meg at Brandal mener at min bokutgivelse «Utfordrerne» på forlaget Manifest om Verkstedklubben Aker Verdal i Fellesforbundet like godt kunne ha vært skrevet ut fra et overordnet konsensusperspektiv. Det er et innspill til fagdebatt som jeg setter pris på og som jeg gjerne vil diskutere nærmere. Først hadde det imidlertid vært interessant om Brandal også hadde valgt å begrunne synspunktene sine.

Avslutningsvis kan det kanskje tenkes ganske andre forklaringer på sammensetningen av historikere innen arbeidslivshistorie og økonomisk historie enn dem Brandal tilbyr. I en situasjon der verdensøkonomien, også før finanskrisen, i en årrekke har vært preget av økende ustabilitet, opplever fagbevegelsen internasjonalt et ganske annet klima i arbeidslivet enn i det nordiske sosialdemokratiets gullalder. Da kan det jo være at historikere som er opptatt av å trekke nettopp disse sosioøkonomiske utviklingstrekkene inn i en kritisk undersøkelse av den norske og den europeiske kapitalismemodellen, rett og slett har et analytisk fortrinn framfor dem som ikke interesser seg for dette.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr.10-2011)