Av forbundsekretær Thorbjørn Jungård, Norsk Arbeidsmandsforbund

Det er også mange andre sider med dette, belastningen på miljøet er en side av saken og det er det jeg tenkte å ta opp i dette innlegget.

Ett viktig bakteppe å ha med seg er mineralnæringas betydning for samfunnet og måten vi innretter våre liv.

Produkter fra næringa følger hver og en av oss gjennom hele livsløpet. Til nå har den rike delen av verden kunne skaffet seg disse ressursene i den mer fattige delen av verden. Fremdeles er det slik at Europa forbruker om lag 20 % av det som produseres av mineralressurser i verden i dag, men sjøl kun produserer 4 %. Utrolig mange produkter som vi forbruker i hverdagen inneholder mineralprodukter.

En ting er at vi bare kan kjøpe dette fra andre deler av verden, men hva når andre deler av verden trenger dette selv? Det er en etisk side ved dette som ikke mange tar opp.

Miljøpåvirkningene er ett annet viktig forhold: En ting er støy og støv, det løses som oftest ganske enkelt, og det er jo også noe som de fleste bedrifter har stor fokus på da dette handler om arbeidsmiljøet for de som jobber i den enkelte bedrift.De største utfordringene knytter seg til overskuddsmassene som ofte skapes. Spørsmålet kommer ganske fort opp om hvor dette skal deponeres.

Jeg konstaterer at flere påstår at vi i Norge er ganske gammeldags som velger og lagre dette i sjø. Her må det i beste fall være mye kunnskapsløshet ute og går. Grunnen til at vi i Norge har valgt løsninger som vi har, er de naturgitte forhold som vi har; nemlig til dels dype fjorder. Det er ikke vanskelig å forstå at de med til dels meget grunn kyststripe ikke ønsker å gjøre den enda grunnere.

En annen ting er at norske elver årlig slipper ut masser mange ganger mer enn det norsk gruveindustri noen sinne kommer til å gjøre. Jeg er fullstendig klar over at det er stor forskjell på det som er menneskeskapt og naturgitte utslipp. Men når jeg ser på katastrofebeskrivelsene som kommer blant annet fra diverse havforskere så lurer jeg på hvordan fjordene i det hele tatt er i så god forfatning som de er?

Det finnes forskning på at fjordsystemene kommer seg relativt raskt etter en driftsperiode, ett eksempel er Nivas forskning på Bøkfjorden ved Kirkenes. I mange tilfeller, både ved eksisterende og nye planlagte gruver så består utslippene av naturlige mineraler, mineraler som er vanlige i den norske berggrunnen. Mineralene er inerte som betyr at de ikke er miljøskadelige og eller inneholder tungmetaller.

Det finnes også utslipp som av produksjonstekniske grunner er tilsatt sterke stoffer, forskning, bl annet fra nevnte Bøkfjorden viser at når dette blandes i øvrig masse blir ikke skadevirkningene så store som dersom de slippes rett ut.

Llikevel finnes det mange grunner til at en bør søke å unngå deponi mest mulig.

En ting er miljøgrunnene, en annen er det økonomiske. Utslippene er ”ferdig produserte” og har vært igjennom en veldig komplisert prosess i bedriftene. Man burde i mye større grad forske på hva man kan bruke disse produktene til. Næringa har sjøl spilt inn forslag om ett forskningsproffesorat om deponi og flotasjon for geologi og bergtekning ved NTNU i Trondheim. Så langt har ikke regjering prioritert dette og det er skuffende.

Dette er skuffende av flere grunner:

– Tilgang på kvalifisert arbeidskraft er blant bergindustriens viktigste utfordringer generelt

– Samfunnsaksept for bl.a. deponi er avgjørende for bergindustriens forutsigbarhet og attraktivitet hos investorer

– Det er ikke mange land hvor sjødeponi er en mulighet. Det betyr at Norge må ligge i front når det gjelder kunnskapsutvikling på dette feltet.

En annen ting at det finnes bedrifter som har alternativer til deponering. Utfordringene knytter seg til kostnadene både til intern og ekstern logistikk. Her bør man se på om det er mulig å få til incitamenter som gjør at bedriftenem kan selge disse produktene i stedet for å deponere det i sjøen eller på land.

Dette er noe som må vurderes i bergverksmeldinga som er varslet!