Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Med den digitale revolusjonen vi nå opplever, har vi fått en diskusjon om hva vi leser, hvordan vi leser – og ikke minst i hvilket medium vi leser. For eksempel i et papirbasert medium som avis, magasin og bok – eller på internett. Flere og flere bøker fins dessuten som lydbøker. En tekst er ikke lenger hva den en gang var.

Dette har fått kulturpolitikere og andre litteraturinteresserte til å ønske seg en boklov. Kulturminister Anniken Huitfeldt skal denne våren bestemme seg for om landet skal få en egen boklov, noe vi altså ikke har. Med lov skal landet bygges.

På 1960-tallet sto det svært dårlig til med norsk litteratur. Salget av bøker var dårlig, forfatterne tjente mindre enn lite. I dag tjener de bare lite (unntatt et par-tre unntak som er millionærer).

Derfor fikk vi momsfritak på bøker, vi fikk en innkjøpsordning som innebærer at staten kjøper et visst antall bøker til alle landets folkebiblioteker, det ble etablert en statlig stipendordning for forfattere, og bokbransjen vedtok en fastprisordning. Det innebærer at alle bøker i et viss tidsrom kostet det samme over hele landet, noe som gjorde at bokhandlere utenfor Karl Johans gate også skulle ha muligheter til å overleve. En del av dem døde likevel, men det er en annen story.

Dette er et system som resten av bok- og litteraturverdenen har misunt Norge i årevis. Og det er ingen overdrivelse å si at systemet har reddet norsk bokkultur. Norsk er som kjent et lite språkområde, vi er jo per dags dato bare 5 millioner innbyggere.

Det gis ut en mengde bøker her til lands, i alle sjangre, til glede for den mest sære litteraturinteresserte. Dessverre leses det fortsatt mye mer krimlitteratur enn diktsamlinger, men det er ennå mulig å skrive dikt og få dem utgitt. Om de blir lest i særlig omfang, er en annen skål.

Det er vanskelig å si hva en eventuell boklov skal inneholde, men det er gode grunner for at mange av de virkemidlene som ble etablert på 1960-tallet bør opprettholdes – ja, de bør antagelig forsterkes. Dette har vi råd til i verdens rikeste land.

Bokmarkedet er et felt som roper på statlig styring. Slippes bokmarkedet løs i sitt mest frie fall, så er jeg redd vi heller barnet ut med badevannet. Den mest kommersielle litteraturen blir igjen, den mer eksperimentelle litteraturen dør og bare Jo Nesbø kan titulere seg som forfatter.

Nå kan det sjølsagt hende at vi har en forfatter eller tre for mye i Norge – det er ingen menneskerett å bli forfatter. Det som imidlertid burde være en åpenbar rett i et samfunn som vårt er at forfattere – akkurat som alle andre yrkesgrupper, kunstnere inkludert – får en anstendig lønn å leve av. Hvis noen tror det er en «kosejobb» å være forfatter, så bør de skaffe seg noe annet å tro på.

Skal kulturministeren først snekre sammen en boklov, må den i enda større grad enn i dag sørge for at litteraturen blir tilgjengelig for alle, at tilbudet er variert med hensyn til sjanger, at prisene er til å leve med for leserne og at forfatterne, som skaperne av litteraturen, kan leve av yrket sitt. Først da kan vi stå oppreist som kulturnasjon.

Får vi til dette, og at ikke litteratur- og bokpolitikken innfører v-stilen og spriker i alle retninger, kan det komme så mange ebøker, lesebrett og digitaliserte duppeditter det vil for meg.

Lenge leve den papirbaserte boka!