Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Hun kom stabbende inn med bilnøkkelen dinglende fra en rynkete hånd og stokken i den andre. Køen ved kassa var lang og mannen som betjente oss gjentok pliktoppfyllende spørsmålet om vi hadde behov for bilvask, det var torsdagstilbud. Alle ristet på travle hoder, betalte og løp ut til rushtrafikken. Da den gamle damen kom til ordet var det hans tur til å riste på hodet.

- Jeg beklager, sa han oppriktig. Men jeg har ikke lov til å forlate bensinstasjonen. Slik er reglene. Men kanskje en av disse gutta kan hjelpe deg?

Det var to av oss gutta, og da den ene tydeligvis ikke hadde fått med seg oppfordringen følte jeg meg forpliktet til å bli med ut til en sliten Toyota. Etter et par forsøk ga lokket opp og hun kunne fornøyd begynne å fylle tanken.

- Trenger du en bilvask, sa mannen bak disken da jeg kom tilbake. Det var knapt et spørsmål. Bare en setning han apatisk gjentok og gjentok.

- Jeg er pålagt å spørre, forklarte han nærmest beskjemmet.

- Noen tror at de må vasken bilen; men det er jo ikke det. Det er bare et tilbud.

Da jeg kjørte ut fra bensinstasjonen funderte jeg over det ironiske i galskapen. Reglene sa at han ikke kunne hjelpe en gammel dame som skulle kjøpe stasjonens grunnleggende produkt – bensin. Og de samme eierne hadde i sin visdom pålagt den ansatte å markedsføre en vare som ingen en travel morgen hadde behov for. Hva gjør det med arbeidsgleden til den ansatte? Og hvor er det blitt av tidligere målsettinger om meningsfylt arbeid?

Hva skal vi med slike bensinstasjoner, undret jeg og tok en slurk kaffe og en bit av den ferske bollen.