Svein Roald Hansen, utenrikspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet

Arbeidslivspolitikken berører kjernen i det indre marked. Å ta det ut innebærer i realiteten at EØS-avtalen faller sammen.

Det er også politisk gambling fordi den hviler på den forutsetning at fagbevegelsen alltid vil ha en regjering som står sammen med den i kampen for sterke arbeidstakerrettigheter og mot sosial dumping. Meningsmålingene forteller at dette kan endre seg allerede etter stortingsvalget neste høst.

Forslaget vil bety at de titusener av arbeidstakere fra Sverige, Danmark, Polen og Baltikum som jobber i Norge, mister beskyttelsen som ligger i det felles regelverket. Det vil åpne muligheten for forskjellsbehandling. Det vil våre naboland aldri si ja til. Det er selvsagt ikke slik fagbevegelsen tenker seg dette. Men det er slik andre land vil se det. Det er slik vi ville tenkt, hvis det var Polen som ville ta arbeidslivspolitikken ut av EØS-avtalen.

Det vil ramme norske arbeidstakere som vil jobbe utenfor landets grenser. De mister de trygderettigheter EØS-avtalen i dag garanterer. De vil måtte søke om arbeids- og oppholdstillatelse. Det vil fjerne direktivet om europeiske konsernutvalg, som sikrer ansattes innflytelse over beslutninger i store konserner.

Våre europeiske naboland vil aldri risikere at norske bedrifter skal kunne skaffe seg konkurransefordel gjennom dårligere standarder og betingelser for sine ansatt, enn deres egne bedrifter må forholde seg til. Vi kan ikke regne med å beholde alle fordelene i EØS-avtalen, men slippe unna reglene. Det er som om man skulle ønske å beholde Hovedavtalen mellom LO og NHO, men ta ut fredsplikten.

Utviklingen på dette feltet gjennom de 20 årene med EØS-avtalen er at bestemmelsene har styrket arbeidstakernes stilling og rettigheter. Europautredningens konklusjon er også at den norske modellen står seg godt innenfor dette felles regelverket. EØS-avtaler har ikke vært til hinder for omfattende tiltak mot sosial dumping.

Det er mange som prøver å komme rundt prinsippet om likeverdig behandling. Derfor er det viktig med nasjonale tiltak. Men det fordrer en regjering som har vilje til å gjøre det, og som vil alliere seg med fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene i Europa for å forbedre regelverket, slik at ikke domstolene undergraver faglige rettigheter gjennom sin praksis. Det er den realistiske veien å gå.

Forslaget om å ta ut arbeidslivspolitikken av EØS-avtalen er politisk gambling, ikke bare med EØS-avtalen, men også med norsk arbeidslivspolitikk. Den store trusselen mot vår arbeidslivspolitikk og kampen mot sosial dumping, kommer fra norsk høyreside. Skulle det gå så galt neste høst, at vi får den mest høyrevridde regjeringen i nyere tid, kan vi komme til å oppleve at nettopp EØS-avtalen er en beskyttelse mot høyresidens liberaliseringsiver. Det er bare å lese Fremskrittspartiets program, så vil man se hvilke forslag man kan stå overfor.

Det er denne kampen som er viktig for å sikre et anstendig norsk arbeidsliv. Hvis de politiske kreftene som vil ha Norge ut av hele EØS-avtalen lykkes i sin alliansebygging i fagbevegelsen gjennom bit-for-bit-strategi, kan det ende opp med en situasjon hvor fagbevegelsen er uten allierte der det teller mest, i regjeringskontorene.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 16/2012 )