Svenn A. Nielsen

Her nord er det møljetid. O salighet. I gryta trekker skrei så hvit og spretten i kjøttet at den knaser mellom tennene. Levra svømmer i sitt eget omega-3 fett av flerumettede fettsyrer, og med salt og pepper smelter den på tunga mens du langsomt setter gaffelen i ei rogn så rød og sprø og lekker at du kan tåres.

Men vi spiser ikke mye av dette her til lands. Mesteparten av denne fantastiske maten henges på gjel til tørk, og enorme mengder saltes før den tørkes og blir til klippfisk. Nede i Europa venter italienere på stokkfisken – tørrfisk, helst fra Røst, mens portugiserne får høy puls og blir svømmende i blikket av klippfisk – bachalao. 70 prosent av all torsken vi fanger nå i disse jubelmånedene fra januar til april ender i Portugal.

Det sies at torsken, i det den siger ned fra iskanten oppe i Barentshavet og inn på grunna ved norskekysten, har ei velsigna virkning på hormonene. Men sammenligner vi folketallet her på berget med andre land, skjønner jeg dem som reiser tvil om påstanden.

I år skal vi fange mer torsk enn noensinne. En million tonn skal vi dele med russere og fiskere fra andre land i Europa. Det er tallstørrelser vi ellers bare ser hos Statens pensjonsfond utland, og verdien av fisken er det bare oljenæringa som overgår. Nesten halvparten – 450 000 tonn – er forbeholdt norske trålere, snurrevadskøyter, garnbåter, linefiskere og juksakailla.

Så skulle vi tro at alt var fryd og gammen? Ikke i det hele tatt. Skreien har jo også skapt et eget språk. Like saftig som kjøttet. Like skarpt som linekrokene den aller beste fisken fanges med, og like mangslungent og uforutsigbart som vær og natur. I dette språket finnes det knapt et eneste positivt uttrykk. Derfor heter det også langs kaiene i Nord-Norge at fravær av grov kjeft kan regnes som rein ros.

I disse dager finnes det absolutt intet fravær av grov kjeft. En dag styreleder Robert Hansen i Råfisklaget hadde vært en tur i veret som det heter på Skjervøy, fikk han så hard medfart at han kom hjem nesten uten pels på skinnlua. Siden han allerede er ganske tynn i hyssingen, skjønte ikke kjerringa at han hadde hatt lua på seg før han slengte den fra seg på kjøkkenbordet.

Det handler om pris. Aldri har vi hatt så mye fisk å pøse ut i markedene, og det er mange tiår siden prisen var så lav, betalt til fisker. Derfor har mange nå krevd styrelederens hode på fiskefatet.

Det er et reaksjonsmønster som går mye over 1000 år bakover i tida. Da levde det i Svitjod, Svea-folkets land, en stor og mektig konge som het Domalde. Han skal ha vært en av forfedrene til Harald Hårfagre. Uår på uår opplevde folk under Domalde. De ofret okser, de blotet til og med et par ubetydelige småbønder, men like ille var det. Da samlet storbøndene seg. Drepte Domalde og satte kniven i halspulsåra hans så blodet sprutet utover kornåkrene. Sant skal sies: Ifølge Snorre ble det bare velstand under sønnen Domar som overtok kongemakten.

Nå er det uår i Europa – økonomisk uår. En tredjedel av portugiserne har mistet jobben. Gamlingene har fått redusert pensjonene sine, og ungdommene har svarte utsikter til alt annet enn lediggang. Hva er da mer naturlig enn å blote styrelederen i Norges Råfisklag? Han har jo faktisk ansvaret for å ha fastsatt den historisk lave prisen?

Men det gjenstår å se om den økonomiske krisa i Europa lar seg løse på dette viset.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 1/2013)