Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jo, den var på Litteraturhuset i går. Om ikke venstreekstremismen var der in persona, så var den der som tema for en konferanse arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati, et nettverk hvor historieprofessor Øystein Sørensen og professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet er sentrale forskere.

Hvorfor hører vi så mye om høyreekstremisme, men så lite om venstreekstremisme? Det var ett av Sørensens utgangspunkt. Før han forsøkte å si noe fornuftig om hva vi bør forstå med begrepet. Ja, hele konferansen kretset rundt dette spørsmålet. Hva er venstreekstremisme og hvem er de venstreekstreme?

Forsker og statsviter Anders Ravik Jupskås har nylig utgitt boka «Ekstreme Europa», ei bok som handler om høyreekstremismen. Der skiller han mellom høyreekstremisme, høyreradikalisme og høyrepopulisme. De høyreekstreme er villige til å bruke vold og terror for å nå sine politiske mål, representanter for de to sistnevnte ismene er bare furtne på den sittende politiske makta, men kjemper mot denne makta med demokratiske og lovlige midler. Et godt eksempel på høyreradikale eller høyrepopulister i Norge er Fremskrittspartiet.

En noenlunde lignende definisjon bør også kunne anvendes om venstreekstremisme. Filosof Lars Gule deler ekstremismebegrepet inn i en normativ (politisk) og en deskriptiv (beskrivende) definisjon, og mener vi må ha med oss begge. Sjøl om jeg langt på vei følger Gule, så blir dette likevel mest for akademisk interesserte.

Bruk av vold og terror med et politisk siktemål, kaller Sørensen ekstremistisk. Og han mener tilhengere av væpnet revolusjon i relativt stabile demokratier er ekstremister. Skal vi fargelegge disse ekstremistene politisk må de bli venstreekstremister.

Da står vi – om vi ser bort fra NKP og noen svært små anarkistiske grupper ¬– kun igjen med AKP som venstreekstremister i Norge. På papiret. For den prinsipielle viljen til voldsbruk for å nå politiske mål eksisterte i dette partiets politiske dokumenter, men de gjorde aldri alvor av det. At AKP ikke begikk voldelig handlinger for å nå politiske mål, er ingen bagatell. Den politiske venstresida har aldri hatt noen Anders Behring Breivik.

Voldelige handlinger begikk imidlertid den danske Blekingegadebanden, den tyske Rote Arme Fraktion og de italienske Røde Brigader. De hadde en ting til felles med Josef Stalin, Mao og andre venstre- og høyreekstremister: De mente at målet helliger midlet.

Etter min mening gjør målet aldri det. Det er fint mulig å forstå raseriet til de danske, tyske og italienske venstreekstremistene – den politiske kulturen og klima er langt mer voldelig i disse landene – men det er likevel helt umulig å forsvare voldsbruken disse venstreekstremistene utførte.

Venstreekstremismen er, akkurat som høyreekstremismen, en trussel mot demokratiet. Begge disse ismene er det all grunn til å ta avstand fra.

Så kan vi spørre: Hvorfor er Bernt Hagtvet så ekstremt opptatt av det venstreekstremistiske partiet hvor han mener det er et så stort gap mellom gode visjoner og de midler partiet er villige til å bruke for å nå disse visjonene? Altså AKP. Hagtvet sjøl mener den eneste legitime begrunnelse for denne voldsomme AKP-oppmerksomheten fra hans side er om det ligger noen læringseffekt her.

Joda, Hagtvet – meldingen er for lengst forstått. AKP ble lagt ned 21. april 2007. Så kanskje snakker vi om en læringseffekt sjøl om nedleggelsen av AKP nok neppe er Hagtvets fortjeneste alene. Det er et faktum at på dette tidspunktet hadde partiet om lag 400 medlemmer. Dermed døde venstreekstremismen i Norge. Få, om noen tror den vil gjenoppstå, få gråter av den grunn.

Men venstreradikalismen, som verken er stor eller sterk – og heller aldri har vært det i Norge, eksisterer. Til det beste for et nyansert ordskifte og til beste for demokratiet.

For alle politiske bevegelser og ordskifter trenger nyanser og opposisjon. Uten dette stivner de, uten dette blir de dogmatiske, uten dette blir de trosretninger.

En levende venstreradikalisme er derfor også til det beste for en fagbevegelse med et sosialdemokratisk hegemoni.