Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Bernt Hagtvet, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og kanskje den fremste og mest høylytte marxismekritikeren her til lands etter at filosofen Hans Skjervheim gikk bort for en god del år siden, har skrevet ei ny bok: «Ideologienes århundre». Boka er som undertittelen forteller «En personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie». Og består av 52 portretter av filosofer, ideologer, forskere og aktivister som Hagtvet mener har preget det 20. århundre.

En venn og flere uvenner

Og er det noe professor Hagtvet har et sterkt forhold til så er det politisk idéhistorie. Sist eksemplifisert ved at han nektet å holde et bestilt foredrag under årets Bjørnsonfestival fordi Jan Myrdal, den svenske erkemaoisten med Pol Pots håndtrykk på CV-en, også var invitert til Molde på samme festival. En smertelig avlysning fra professoren siden han er en stor beundrer av nettopp Bjørnstjerne Bjørnson. Nevnte Pol Pol, Mao og Stalin har han imidlertid et mindre hjertelig forhold til. For å si det litt forsiktig! Til og med den sindige Edvard Hoem har Hagtvet klart å erte på seg.

Samtaler

I går kveld, i beste middagstid, inviterte Hagtvet i anledningen bokutgivelsen, til en times samtale i Litteraturhuset i Oslo. Ikke en samtale med oss, et lydhørt publikum som sprengte kapasiteten til den relativt lille kvernlandsalen – nei, en samtale med statsviterne John O. Egeland (dagbladredaktøren) og Janne Matlary pluss historikeren Øystein Sørensen. Altså to akademikere og en tabloid politisk kommentator.

Folkeopplysende perle

Men aller først den allestedsnærværende Bjørn Smith-Simonsen, en ikke ubetydelig figur i norsk forlagsverden siden han eier store deler av Dreyer forlag Oslo (som gir ut Hagtvets bok), Pax forlag – og ja, fordundre meg også Klassekampen, venstresidas dagsavis og for tida kongerikets nesten eneste radikale alibi.

– Bernts nye bok er en folkeopplysende perle. Noen surpomper vil etterlyse fotnoter. Men skulle vi lagd det, ville ikke boka kommet ut før om 25 år, sa Smith-Simonsen.

Har mye, utretter lite

– Den rådende ideologien i det norske samfunnet i dag er markedsideologien. Å motstå denne ved hjelp av argumenter er som å få vann til å renne oppover, sa John O. Egeland, som poengterte at til og med det politiske livet er underlagt markedsideologien. For bakom synger de politiske rådgiverne.

Så stilte han spørsmålet om det ikke fins noen selvstendig ideologiproduksjon i dagens norske politikk og tok en tabloid visitt til våre politiske partier. Der fant han ikke stort og konkluderte med følgende karakter til statsminister Jens Stoltenberg og hans flertallscrew:

– Aldri har nordmenn hatt så mye og utrettet så lite.

Et bedre liv

Janne Matlary spant videre på Egelands tanker og mente at New Public Management-paradigmet er blitt normalisert og internalisert i den rike delen av verden. Skjønt, det fins totalitære ideologier igjen, ifølge Matlary islamismen og den kinesiske kommunismen.

– Boka til Hagtvet bør kunne gi særlig de unge en god almendannelse. For det er viktig å skille dilldall og humbug fra ideer som er viktige og sivilisasjonsdannende. Vi får et bedre liv om vi kan litt idéhistorie, påsto hun.

Importvare

Historiker Øystein Sørensen mente at politiske ideer er grovt undervurdert, særlig i det akademiske liv. Ideene er overalt og gjennomtrenger de fleste interessesfærer. Men ifølge Sørensen trenger de ikke å være store og sanne for å bli betydningsfulle. Får de stor oppslutning i folket, blir de viktige uansett.

– Politiske ideer i norsk historie er i hovedsak importvare. Og når de kommer hit, blir de bearbeidet og satt i en nasjonal sammenheng, fortalte han.

Velferdsstaten

Sørensen hadde også et innspill som også burde angå fagbevegelsen.

– Vi kommer til å få en debatt om velferdsstaten i årene framover. Særlig blant de som er innenfor, i mindre eller i liten grad av de som står utenfor. Hvordan vil det så gå med velferdsstaten? For å besvare det spørsmålet vil det være viktig å forstå sammenhengen mellom fellesskapet og det individuelle, sa Øystein Sørensen.

Og bakom det hele sto Bernt Hagtvet og nikket og klappet. Men så var Jan Myrdal og hans venner verken invitert eller til stede.