Tekst: Lene Svenning" />

Norsk folkehjelp

Susanne tar imot flyktninger fra krigen i Ukraina. Noen ganger må hun gå ut og samle seg

Arbeidet med flyktningene fra Ukraina har gitt Susanne Abelsen uante krefter.
Susanne Abelsen, seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp, blir veldig berørt av å jobbe med ukrainske flyktninger.

Susanne Abelsen, seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp, blir veldig berørt av å jobbe med ukrainske flyktninger.

Brian Cliff Olguin

08.05.2022
14:00
09.05.2022 09:18

lene.svenning@lomedia.no

brian.cliff.olguin@lomedia.no

– Det er rått.

Slik beskriver Susanne Abelsen møtet med flyktninger som kommer rett fra krigen i Ukraina.

Det er torsdag 17. mars om ettermiddagen. Susanne Abelsen står utenfor Scandic Hotel Gardermoen med en gul vest over klærne. Det er snø i lufta når den første bussen med ukrainske flyktninger kommer kjørende inn på parkeringsplassen foran hotellet som akkurat nå er i ferd med å bli et innkvarteringstilbud for uregistrerte flyktninger. Abelsen er godt forberedt. Hun og kollegene har rutinene på plass, alle vet hva de skal gjøre. Og hvordan de skal gjøre det.

– Det handler om å se den enkelte, om å få øyekontakt med alle, også barna.

Det har gått to døgn siden Norsk Folkehjelp fikk beskjed om at de muligens fikk i oppdrag å stable et akuttmottak på beina.

Uvisshet

Tolv dager senere kommer Susanne Abelsen, seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp, mot oss i resepsjonen på hotellet. Også denne gangen iført en gul vest med Norsk Folkehjelps logo på brystet. Vi finner et bord innerst i frokostsalen, som også fungerer som oppholdsrom for de som bor her.

Om lag 250 ukrainske flyktninger er innkvartert her, først og fremst kvinner og barn. Når vi er på besøk har de fleste bodd her en ukes tid. De skal være her til det nasjonale mottakssenteret i Råde i Østfold har kapasitet til å ta imot dem for registrering. Ingen aner når.

I mellomtiden håndterer flyktningene den nye tilværelsen så godt de kan. Det gjør også Susanne Abelsen, hennes kolleger og frivillige. De svarer på spørsmål av alle slag, og hjelper til med å skaffe ukrainerne klær og andre nødvendigheter.

Abelsen, som først og fremst bistår med å organisere arbeidet, har selv gått igjennom skuffer og skap hjemme i Drøbak. Tegnesaker, perler og perlebrett som barna hennes på 16 og 19 år har brukt, har hun tatt med seg hit.

Klump i magen

De første fem døgnene bodde Abelsen selv på hotellet. Arbeidsdagene ble fort ti-tolv timer lange. Det handler om å være tilgjengelig for flyktningene og bidra til å løse problemer.

– Det viktigste er at de lander litt, får roen. Samtidig bekymrer de seg for familie og venner i Ukraina. Bilder og filmer kommer direkte fra bomberommene. Det er hjerteskjærende.

Hun klemmer hånda rundt kaffekoppen.

– Jeg blir veldig berørt. Går med en klump i magen. Jeg har mann og barn selv, så det er lett å sette seg inn i situasjonen. De har reist fra mennene sine, skal ivareta barna og har en uavklart situasjon hjemme. Det er rått. Vår rolle er å være empatiske samtidig som vi bistår dem, å smile, si hei, å se folk. Dette er ikke en gruppe, men enkeltmennesker med hver sin historie og skjebne.

Gammel sirkushest

Selv om situasjonen er ny og dramatisk for dem som står i den, er den ikke ukjent for Susanne Abelsen. Det er 24 år siden hun var med på å starte opp et asylmottak for første gang. Siden har hun etablert flere og lært opp mange kolleger i å drive mottak.

– Jeg har en sånn gammel-sirkushest-følelse nå. Arbeidet er utrolig meningsfylt.

Abelsen synes også det er godt å se hvordan alle folkehjelperne, både de ansatte og frivillige, samarbeider for å få ting til å gå rundt.

– Det får jeg tårer i øya av.

Det får hun også av skjebnene hun møter – men Abelsen gråter ikke foran flyktningene. Da går hun heller rundt et hjørne og samler seg.

SAMMEN: Susanne Abelsen synes det er godt å se hvordan alle folkehjelperne, både de ansatte og frivillige, samarbeider for å få ting til å gå rundt. Her med kollega Massir Maksem.

SAMMEN: Susanne Abelsen synes det er godt å se hvordan alle folkehjelperne, både de ansatte og frivillige, samarbeider for å få ting til å gå rundt. Her med kollega Massir Maksem.

Brian Cliff Olguin

31-årskrise

Susanne Abelsen har jobbet i Norsk Folkehjelp siden 1998, ikke bare med asylmottak, men også med mindreårige enslige asylsøkere og med antirasistisk arbeid. Veien til organisasjonen var langt fra strak. Abelsen utdannet seg til reklametegner, jobbet i reklamebyrå og startet sin egen bedrift. Det varte ikke lenge.

– Det er det kjedeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg var helt alene. Det er veldig lite givende for sånne som meg.

Abelsen startet på voksengym, som videregående for voksne het den gangen, og studerte sosialantropologi, u-landsstudier og organisasjonspsykologi senere. I tillegg hadde hun en hel rekke jobber for å forsørge seg selv.

– Så kom jeg i 31-årskrisa.

Hun ler.

Abelsen mente det var på tide å komme seg ut i arbeidslivet for alvor. Hun ville arbeide i en organisasjon, leste om flere av dem, og bestemte seg for Norsk Folkehjelp. Her ville hun jobbe, så hun leverte en søknad. Ti måneder senere ble Abelsen ansatt. Det bar rett til Jæren for å bygge opp et asylmottak.

– Jeg liker denne måten å jobbe på – å få folk til å arbeide sammen, planlegge, få på plass rutiner, skape en god stemning.

Pønker

Abelsen er født i Danmark. Mora hennes var fra Sjælland, faren var fra et lite sted utenfor Mosjøen. Da Susanne Abelsen var seks måneder gammel, flyttet den lille familien til farens hjemsted. Og da hun var 11, flyttet familien, som nå talte fire, til Halden. Abelsen regner seg verken som nordlending eller haldenser. Hun gikk på videregående skole i Fredrikstad og bodde i Oslo da hun studerte. Hvor har hun røttene sine?

Hun heiser på skuldrene.

– Jeg er fra Drøbak. Det er der jeg bor.

Abelsen var bare 17 år da hun flytta hjemmefra. Håret var farget svart, sminken lå tjukt og hardt, som hos pønkere flest. Var utseende mote eller uttrykk for politiske holdninger?

– Det var nok en miks. Det politiske var viktig, det var nok en opprørsgreie. Jeg syntes at verden var urettferdig, at vi mennesker ødela naturen. Jeg var en argumenterende ungdom. Nå orker jeg ikke være den som gasser opp diskusjonen i enhver sammenheng.

Hun smiler. Og lar det skinne igjennom at hun nok kan ha vært en utfordrende samtalepartner til tider.

– Jeg er mer moderat nå, jeg liker dialog langt bedre enn debatt.

Raus

Abelsen har også en fortid som SV-politiker i kommunestyret i Frogn. Verdiene sine har hun med seg fra mora si, Connie.

– Hun var et humant menneske, på en stillferdig måte, inkluderende og raus mot alle. Når noen ikke hadde noe sted å feire jul, inviterte hun dem hjem. Det var lenge før det ble poppis.

Mora, som døde for få år siden, var HK-tillitsvalgt på papirfabrikken Saugbrugs i Halden. Faren hennes jobbet på aluminiumsfabrikk og i Televerket, som etaten het før den skiftet navn til Telenor og gikk på børs. I likhet med de fleste andre ansatte i Norsk Folkehjelp er Abelsen også medlem i Handel og Kontor.

Fosterforeldre

Da Susanne Abelsen var 35 år, møtte hun franskmannen og gourmetkokken Pascal. Og hun som aldri hadde ønsket seg barn, endret mening. Etter en tid uten resultater, stilte paret seg i adopsjonskø. Den var lang. Fire-fem år senere bestemte de seg for å bli fosterforeldre i stedet. De ønsket seg barn som kunne vokse opp hos dem. Bare måneder senere kom søsk­nene Jannat på seks og Ibi på tre år til dem.

– De er veldig fine – vil du se?

Abelsen holder fram telefonen over bordet og viser fram bilder av to festkledde og blide ungdommer.

Hvordan det var å bli foreldre til to smårollinger på en gang?

– Det var kjempestas. Men det er selvfølgelig noe helt annet å få barn som er så store og som skal rett inn i barnehage, skole, barnebursdager og alt som følger med.

Abelsen forteller at psykologen som skulle forberede dem på å ta imot barna sa at de måtte gjøre seg klare til en frontkollisjon i foreldreskap. Men det kjentes ikke sånn.

– Jeg var så klar! Og synes bare alt var innmari gøy. Selvsagt har det vært noen humper i veien, men nå har vi trolig det mest harmoniske ungdomshjemmet i landet.

HUNDEGLAD: Susanne Abelsen har lært sin ni år gamle hund, jack russell terrieren Nico, mange triks. Her hjemme på kjøkkengulvet i Drøbak.

HUNDEGLAD: Susanne Abelsen har lært sin ni år gamle hund, jack russell terrieren Nico, mange triks. Her hjemme på kjøkkengulvet i Drøbak.

Brian Cliff Olguin

Flatt ut

Sommeren for snart ni år siden var Abelsen og familien på besøk hos svigerfamilien hennes i Frankrike, akkurat som de pleier. Men en dag kjente hun seg så rar, hun hadde vanskeligheter med å svelge og var svimmel. En lege ble tilkalt, han skjønte alvoret.

Abelsen ble sendt til sykehus og fikk påvist blodpropp i begge lungene. I en uke lå hun rett ut i sykehussenga. Så ble hun hentet av en norsk lege som fulgte henne på flyet hjem og til et sykehus her i landet. Etter noen måneder begynte Abelsen på jobb igjen. Det gikk ikke så bra. To måneder senere var hun helt på felgen. Til slutt fikk hun diagnosen ME – kronisk utmattelsessyndrom.

– Det betyr at jeg noen ganger er helt utslitt etter å ha lest en epost. Jeg klarer ikke å lese. De fem første årene kunne jeg ikke se på tv uten å sovne. Noen ganger kjennes det som om livet går forbi meg. Det er utrolig kjedelig.

Hun rister på hodet. For en som er vant til å ha mye energi og mange baller i lufta, er sykdommen svært frustrerende.

– Jeg var leder i foreldreutvalget på skolen, aktiv i politikken, jeg dyrket grønnsaker, gikk i skogen, vi hadde akkurat kjøpt hund …

I lange perioder har Abelsen vært sykmeldt. Nå jobber hun bare i en 30 prosent stilling, det er alt hun makter. Men siden oppstarten av innkvarteringstilbudet på hotellet har hun brukt langt mer tid på jobb enn hun vanligvis makter. Hvordan har hun klart det?

– Jeg skjønner det ikke selv. Hadde jeg sittet foran PC-en og skrevet en rapport nå, hadde jeg gått rett i bakken.

Les også: Hun er 23 år og trygda: Vi blir aldri gitt en sjanse, mener Pernille