JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis spørsmålet er hvem som er den mest betydningsfulle politikeren i Arbeiderpartiets 137 år lange historie, kan det hende svaret blir Martin Tranmæl, maleren fra Melhus som ble politiker i ung alder og aldri så seg tilbake som fagarbeider med malerspann og kost. Det er 57 år siden Tranmæl døde, men det skrives fortsatt bøker om han – aller seinest av historiker Nils-Henning Hontvedt som tidligere også har skrevet biografier om LO-leder Ole Olsen Lian og Arbeiderpartiets første statsminister Christopher Hornsrud.

Så er det lov å spørre om vi trenger enda flere biografier om Tranmæl, spesielt etter at salige Haakon Lie skrev over åtte hundre sider om han over to bind på slutten av 1980-tallet. Hvis svaret her er ja, er det kanskje fordi Tranmæl nettopp har betydd så mye for arbeiderbevegelsens historie. På godt, men også på vondt, vil nok noen mene.

Hontvedts biografi er på mange måter langt mer beskjeden enn Lies. En av grunnene til det er sjølsagt at Hontvedt bare var 15 år da Tranmæl døde, mens Lie levde samtidig med ham. Lie legger i sin biografi aldri skjul på hvor mye han beundret Tranmæl, Hontvedt holder en profesjonell historie-biografisk avstand. Og der Lie i sine to bøker i stor grad også skildrer Arbeiderpartiets historie i den perioden Tranmæl levde, går Hontvedt litt mer inn på personen Tranmæl – dog ikke uten å sette ham inn i hans politiske virkelighet. Det er arbeiderhistorie dette.

For Tranmæl var jo et politisk dyr. Han tenkte muligens politikk 24/7, sjøl om det sies at når han var på fjellet eller i skauen, så koblet han ut politikken helt. Det er det ikke lett å tro på. Hvem var nå denne håndverkeren fra Trøndelag?

Han dro tidlig til USA. Der ble han inspirert av det sterke fagforeningsmiljøet som den gangen eksisterte på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det var i USA han lærte politikk, akkurat som Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiets andre statsminister, også gjorde på omtrent samme tid. Trønder han også, forresten. To USA-turer ble det på Martin, før han kom hjem og begynte å gjøre vei i vellinga i Arbeiderpartiet. Han ble fort den nye vinen, plasserte seg på ytterste venstre fløy i partiet og sto bak den berømte Fagopposisjonen av 1911. Uten særlig suksess i starten, men i 1918 løsnet det, de radikale tok over partiet og kastet de gamle og konservative Holtermann Knudsen og Jeppesen over bord. Inspirert av ikke bare radikal tanker fra amerikansk fagbevegelse, men også fra den russiske revolusjon og selveste Vladimir Lenin, skulle Norge endres fra et kapitalistisk til et sosialistisk samfunn. Helt til Lenin og hans politiske crew strammet det hele til, ville ta styringa over det norske Arbeiderpartiet gjennom sine 21 Moskvateser – da var helvete løs. Tranmæl fikk rodd det hele i land sjøl om partiet ble splittet i tre partier, ett til høyre for Arbeiderpartiet og ett til venstre. Med tida roet det seg noe ned. 1920-tallet gikk over i 1930-tallet, Tranmæls Arbeiderparti ble mer og mer reformistisk noe han sjøl absolutt skal ha mye av skylda eller æren for. Vi fikk i 1935 både en varig Arbeiderpartiregjering og en Hovedavtale i arbeidslivet. Tranmæl sto bak mye av dette også. Skjønt, politiske verv – det skydde mannen som pesten. Redaktør av Social-Demokraten/Arbeiderbladet – nå Dagsavisen, derimot, det kunne han være – og noe han var fra 1921 til 1949 da pensjonsalderen innhentet ham. Også under den andre verdenskrigen gjorde Tranmæl en solid jobb fra sitt eksil i Sverige.

Alt dette, og en god del mer, skriver Hontvedt om i sin velskrevne biografi. Siste delen, Tranmæls politiske virke etter krigen, kan synes noe snaut behandlet i boka, siden Tranmæl heller ikke som en eldre mann la ned årene. Også i gjenoppbyggingen av landet sto han sentralt sjøl om hans beste og viktigste elev Einar Gerhardsen nå var den som frontet partiet, den som var kongen på haugen. Men bakom sang han Martin, da også.

Det som forundrer meg mest – ja, det har alltid forundret meg – er hvorfor en opprører som Tranmæl var i sine unge år, kunne utvikle seg til å bli mindre og mindre opprørsk med årene. Og mer og mer reformistisk. Det svarer verken Haakon Lie på i sine bøker eller Hontvedt i sin. Skjønt, Hontvedt prøver i bokas etterord å gi Tranmæl kreditt fordi han sto på påskeopprørernes side da mange av dem ble ekskludert av Arbeiderpartiet og etter hvert dannet Sosialistisk Folkeparti. Her var han ikke på linje med Haakon Lie som nærmest så på disse folka som forrædere. Men så mente også Martin Tranmæl at i Arbeiderpartiet, der skulle det være høyt under taket.