JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Glemsel er noe som hjemsøker alle mennesker. Det er ikke til å unngå. Det er umulig for oss å huske alt vi ser, hører og opplever. Glemsel er en del av det å være menneske. Mange skulle nok ønske at vi ingenting glemte, men for det fenomenet må vi altså gi tapt. Glemsel er en ubevisst prosess som rammer oss alle gjennom hele livet, gammel som ung.

Men så fins det også en bevisst glemsel. Hva er det? Jo, det er den glemselen enten vi sjøl eller andre forsøker å påtvinge oss. Kanskje fordi den på ett eller annet vis er farlig. Eller den er politisk. Glemselen skal bli en hemmelighet. Det er denne glemselen som Thorvald Steen tar opp i denne boka – 12 korte essay av svært personlig karakter. Det er denne glemselen han egentlig vil til livs.

Boka starter med det som Steen har tematisert i utallige bøker, både av skjønnlitterær og faglitterær karakter. Hans egen medfødte og uhelbredelige muskelsykdom som til slutt førte til at han ble lenket til rullestolen. Steen fikk vite om den i tenårene, men at den var arvelig, ble holdt skjult for ham helt til han ved en tilfeldighet ble klar over det. Det har plaget ham sterkt siden.

I de elleve andre essayene i denne boka skriver Steen tett på sitt eget liv. Byen Istanbul og landet Tyrkia betyr mye for Steen. Han har vært der mange ganger, han har skrevet bøker om det. Flott er essayet «Anatolias skjulte historie» der han løfter fram en kurdisk-tyrkisk forfatter som mange i dag helt har glemt. Yasar Kemal, født samme året som Tyrkia ble et eget i land, i 1923, og forfatteren bak storslagne romaner som «Magre Mehmet» og «Tistlene brenner». Steen ble etter hvert en av Kemals venner. Her har han skrevet et vakkert portrett av denne bokstavelig talt store forfatteren. Måtte Yasar Kemal aldri glemmes!

Et annet sterkt essay er «Mannen med pipa». Det handler ikke om Poppey the sailor man, altså skippern som var så glad i spinat – nei, det handler om Reiulf Steen, arbeiderpartipolitikeren. Thorvald og Reiulf, som altså ikke er i slekt, traff hverandre og ble venner. Helt enig politisk var de ikke, de tilhørte to ulike politiske partier, men respekten for hverandre var gjensidig. Thorvald Steen har her skrevet 12 minneverdige boksider om en sosialdemokrat og venn som hadde sitt å slite med store deler av livet. Og som var bestefaren til Mats, altså Ibelin, som går sin seiersgang på norske kinoer for tida. Synd ikke Reiulf Steen fikk oppleve det, skriver Steen i essayet. Her får forfatteren vist noe av det som også særpreger hans øvrige forfatterskap: Å ære de som æres bør – sette andre enn seg sjøl i sentrum.

Avslutningsessayet er skrevet for kort tid siden. Det er lørdag 17. desember 2023 og han sitter i sin elektriske rullestol Sleipner. Sammen med nesten 20.000 andre deltar han i et demonstrasjonstog i Oslo til støtte for barna i Gaza. Midtøsten-konflikten har Steen var opptatt av store deler av livet. Nok en gang viser han at han skjønner forskjellen på en okkupant og dem som blir okkupert. Skjønt, i denne teksten trer også humanisten Steen fram, ikke bare forfatteren, fagforeningsmannen og politikeren. For hvem kan glemme hva som skjer i Gaza i disse dager? I hvert fall ikke Thorvald Steen.

Denne essaysamlingen, der noen av tekstene bygger på arbeider han har offentliggjort tidligere, er skrevet i samme ånd som tidligere bøker fra hans hånd (jeg veit ikke om manuset til denne boka er skrevet for hånd, men veit at han skrev førsteutkast for hånd og med blyant tidligere). Stilen er nærmest minimalistisk. Steen har aldri sløst med ordene, aldri blitt pratsom. Likevel får han fram akkurat det han vil si. Bare dyktige forfattere får til det. Det er klisijeéfritt, det er alt annet enn pompøst og det er tematisk viktig. Og til slutt klarer han også å hedre en av sine mange helter: Saladin, eller Salah al-din al-Ayyubi, hærføreren av kurdisk opprinnelse som beseiret korsfarerne på 1100-tallet. Han bør neppe glemmes han heller.