JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Da Lenin døde 21. januar 1924, ble det naturlig nok en durabel maktkamp. Hvem skulle nå føre den russiske revolusjonen videre? Raskt sto det mellom to menn: Leo Trotskij (1879-1940) og Josef Stalin. Lenin foretrakk den stridbare Trotskij, men sånn ble det ikke. Stalin gikk som kjent av med seieren, som i Sovjetunionen absolutt fulgte sine faner, og resten er som det heter historie. Stalin var en sterk nasjonalist, Trotskij en like ihuga internasjonalist. Stalin var mer enn godt nok fornøyd med at revolusjonen var kommet til det russiske storriket, nå var jobben å forsvare den. Mens Trotskij kjempet for en verdensrevolusjon. Opp alle jordens treller, opp I som sulten knuget har. Stalin og Trotskij ble raskt bitre fiender. Og da gikk det som det måtte. Stalin satt på all makt, sånn overhoder og totalitære sjefer som oftest gjør, mens Trotskij etter hvert fikk det så tøft at han måtte forlate sitt kjære hjemland i 1929. Han levde mange år i eksil sammen med sin kone Natalia. I eksil mistet han også livet, men det er en helt annen historie.

I 1935 kom Trotskij med kone til Norge, mer eller mindre etter invitasjon fra vennen og Arbeiderpartiets Olav Scheflo som tilhørte den radikale fløyen av partiet og var en trofast tilhenger av den russiske revolusjonens politikere – med unntak av Stalin som de fleste med noen unntak raskt lærte seg å hate. Trotskijs første norske tilholdssted var på Hønefoss, men da det ble ganske utrygt der, bar ferden videre til Sørlandet, nærmere bestemt til Stangnesholmen – ei øy like utenfor Kristiansand. Her kunne kan ferdiggjøre ei ny bok, senke skuldrene og fiske. Og kanskje aller viktigst: Her kunne han være skjult for Stalins spioner. Trotskij var nemlig fritt vilt – sånne folk kunne ikke Stalin la gå løs. For Trotskij var en mann som fortsatt glødet for revolusjonen, og han var definitivt Stalins sterkeste kritiker. Arbeiderpartiet som sørget for at Trotskij kom til Norge, sørget også for at han ble kastet ut. Det ble Trotskij svært lite glad for – mildt sagt.

Det er Trotskijs liv på Sørlandet som Bjørn Olaf Johannessen har skrevet en roman om. En roman er jo så mangt i disse dager. For hva som er diktning og hva som er såkalte fakta i denne boka, er neimen ikke godt å vite. Så vidt jeg skjønner er det ingen personer i denne fortellingen som er oppdiktet, de er alle tatt rett ut fra den historiske konteksten. Det dikteriske er da muligens dialogene de fører seg imellom. For forfatteren var jo ikke der, han var ikke en gang født på denne tida.

Men uansett sjangerutfordringer, har det blitt en god bok å lese. Johannessen tegner et tydelig bilde av Trotskij som en mann du slett ikke pillet på nesa. En nerdete politiker, som hatet Stalin over alt på denne jord, og som slett ikke likte å bli motsagt. Der var han og Stalin antagelig ganske like. Samtidig gir boka et bilde av ei spennende tid i arbeiderbevegelsens historie. Det var borgerkrig i Spania, fascismen var på full frammarsj i Europa og Quisling raslet med sine sabler her hjemme i furet værbitt. 1936 var det også sommerolympiade i Tyskland med Hitler på tribunen under fotballkamper i Berlin. Også den gangen det norske bronselaget slo hans kjære Tyskland 2-0, og Hitler forlot arenaen i raseri. Skjønt, Trotskij var lite interessert i fotball. Politikken tok det meste av hans oppmerksomhet.

En herlig beskrivelse av ham finer vi her: «Radioen sto på i bakgrunnen. Den rapporterte fra borgerkrigen i Spania. Og i Hellas var det opptøyer, en revolusjon var kanskje på gang. I Berlin vant Jesse Owens sin fjerde gullmedalje, og Hitler forlot stadion uten å hilse på noen. På Ringerike hadde en mann blitt frastjålet en slåmaskin, maken til frekkhet. Og på Sørlandet fikk to menn en fisk som lignet på Stalin, sa Inge, og Leo lo. Inge hadde fått Leo Trotskij til å le. Han kom til å le huske øyeblikket lenge. Leos anerkjennende latter og egen sin egen kvikke replikk. Men han hadde også blikk sint på en fisk, han hadde slått og slått og siden kastet den til måkene. Han forsto ikke hvor det sinnet kom fra.»

Kanskje gir denne fortellingen et fortegnet bilde av den historiske Trotskij i ei tid det blir vanskeligere og vanskeligere å vite hva som er sant og usant. Boka gir slett ikke noe glansbilde av den verdensrevolusjonære, men heller ikke det motsatte. Den er en levende og til tider ganske morsom fortelling om denne raringen i russisk revolusjonshistorie. Og kaster et lys og tilbakeblikk på ei tragisk tid i russisk historie også. Det landet har jaggu gjennomgått mange tragedier. Dagens regime er langt fra det eneste.