JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med sakprosaboka «Det norske Amerika» avslutter Sverre Mørkhagen sin trilogi om den norske innvandringen til USA, en historie med 150 års varighet. Og når pandemien en gang går over, fortsetter vel bare denne historien. Mørkhagens bok er riktig nok 9 år gammel, men hva gjør vel det? Bøker er ikke ferskvare som kjøtt og fisk, de er mer som vin – de tåler noen års lagring.

Nå er det altså forrige århundre Mørkhagen konsentrerer seg om. Og med god grunn. For den norske emigreringen til Amerika den bare fortsatte da turbulente år i Norge kom og gikk også på 1900-tallet. For den vanligste årsaken til at folk flest reiste over dammen, og gjerne bosatte seg der borte, var nød og fattigdom. Den amerikanske drømmen var i aller høyeste grad levende sjøl om ikke rapportene fra folk, naboer og slektninger som allerede hadde flyttet var like lystelige. Det er en myte at gresset var så mye grønnere i USA enn her, men nordmenn var den gangen som nå: De ville sjekke ut saken på egenhånd. Det hjalp ikke med et brev fra en onkel i Amerika. You have to see it yourself.

I de to tidligere bøkene har Mørkhagen i større grad enn denne tatt for seg mer vanlige folk som reiste over. I denne boka er han mer ute etter de ekstraordinære, hvorav noen ble kjendiser både der og her.

Sonja Henie har jo de fleste nordmenn hørt om, mens kanskje Thorstein Veblen («den amerikanske Karl Marx») og Knut Rockne er mer ukjente for den alminnelige leser (hvem nå dette måtte være). Skjønt kong Olavs kone Märta vel skulle være kjent for til og med den mest hardbarka republikaner. Men hun dro ikke over før under krigen. Og kom deretter hjem til Norge igjen.

Mørkhagen konsentrer seg som i tidligere bind om de områdene av USA hvor nordmennene hadde (og har) en tendens til å klumpe seg sammen. Som New York, og særlig bydelen Brooklyn, Chicago, Seattle og framfor alt Midtvestens mange stater, men spesielt Minnesota. Denne gangen gjør han også en avstikker til Canada. For det viser seg, for de som ikke veit det, at etter hvert dro det en del nordmenn dit også. Noe flere av dem heller ikke skulle angre nevneverdig på.

Som det står på bokas trykte bakside så skildrer forfatteren både vinnerne og taperne. Men det er nok vinnerne som får hovedrollen denne gangen. Og det gjør ingenting.

Gjennom ulike menneskeskjebner hvorav noen er nevnt ovenfor klarer Mørkhagen også å fortelle denne utvandrer- og innvandrerhistorien på en levende og interessant måte. At forfatteren har et sterkt forhold – ja, kanskje nærmest et slags kjærlighetsforhold – til USA kan anes mellom linjene, men det blir aldri servilt eller ekkelt. Blant annet har han ikke så veldig mye pent å si om den jevne amerikaners (hvem nå det er?) syn på sine innvandrere på 1900-tallet. Og her var det ikke snakk om å integrere seg, men om å bli assimilert. Lær deg engelsk, eller forsvinn! – det var parolen. Likevel skapte en del nordmenn seg sine egne enklaver, sine ghettoer, hvor de bevarte både språket og sin særegne bondekultur. Skjønt, disse nordmenn ble sjelden blant vinnerne i sitt nye hjemland. Men de stelte nå med seg og sitt og er en del av historien de også.

Jeg hører med til dem som i seinere år har blitt mer og mer nysgjerrig på den norske utvandringen til USA. Blant annet fordi den ikke bare forteller noe om det amerikanske samfunnet de siste 200 årene, men også svært mye om det norske. I denne sammenhengen har Sverre Mørkhagens tre bøker om dette temaet vært en stor glede å lese. Informative, velskrevne og forståelige.