JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den irsk-amerikanske dramatikeren Eugene O´Neill føyer seg inn i en stolt nordamerikansk teatertradisjon. De er utallige som har tatt opp familiens problemer, utilstrekkelighet og hemmeligheter, men «Lang dags ferd mot natt (Long Day’s Journey Into Night)» er nok likevel det aller sterkeste. Skjønt, det har sterke konkurrenter i «Who Is Afraid of Virginia Woolf» og «A Salesmans Death». I «Long Day´s» møter vi den irskfødte James og resten av familien Tyrone på sitt landsted i 1912. Men hvem var Eugene O´Neill?

Jo, han var født i 1888 og debuterte som dramatiker i 1916. Sin første Pulitzerpris hanket han inn i 1920, samme året som han mistet sin far. To år seinere døde moren, året etter der igjen drakk hans eldste bror seg i hjel. Eugenes egen sønn begikk sjølmord som 40-åring, og datteren var i mange år et heroinoffer. I 1936 mottok Eugene nobelprisen i litteratur for sine til da skrevne dramaer. Tre ekteskap hadde han bak seg da han døde i 1953. Da hadde han i lang tid slitt med Parkinsons. Sterkt alkoholisert var han også. Så, det var ikke noe lett liv han fikk.

Hva så med dette teaterstykke som er en av de mest kjente klassikerne i teaterhistorien? Eugene begynte å skrive på det i 1939. Og dramaet er sterkt sjølbiografisk. Edmund Tyrone, familiens yngste sønn, er dramatikeren sjøl med visse kunstneriske justeringer. Eugene ville ikke at stykket skulle trykkes før 25 år etter sin død, og aldri settes opp på noe teater. Det ønsket fikk dramatikeren heldigvis ikke oppfylt. 10. februar 1956, halvannen måned før jeg sjøl ble født, ble det satt opp på Dramaten i Stockholm – Sveriges storstue når vi snakker om teater. I november samme år ble det oppført i New York. Eugene O´Neill fikk en pulitzerpris for dette også. Stykket er et fyrverkeri av et familiedrama, som blant annet den svenske dramatikeren og forfatteren Lars Noren lot seg inspirere av i mange av hans mørke teaterstykker.

Hva handler det så om? Jo, familien Tyrone – faren James, moren Mary, den eldste sønnen James jr. og yngstemann Edmund. De har store problemer alle fire. Pater familias James er en pensjonert skuespiller. Spesialist på Shakespeares mange store roller. I sine glansdager reiste han rundt over hele USA, bodde på ganske simple hotellrom. Og hadde ofte sin kone Mary med seg. Nå er karrieren for lengst over, han har bare minnene igjen. Han er en ekte nostalgiker, er blitt en landeier, en svært gnien sådan. Mary er nevrotisk og til de andres store fortvilelse morfinist. Etter at hun mistet sin andre sønn like etter fødselen, fikk hun morfin for å døyve både de kroppslige og mentale smertene. Dermed ble hun avhengig. James Jr. har forsøkt å gå i farens fotspor som skuespiller, men har feilet stort og siden for det meste gått på fylla. Når vi møter ham, er han sterkt alkoholisert. Edmund, minstegutten, har også fått smaken på whisky, men har i tillegg en mulig dødelig sjukdom – for øvrig den samme sjukdommen som moren Marys far døde av. Alle de tre er livredde for at Edmund skal dø, særlig Mary.

Det er disse «skavankene» hele teaterstykke kretser om. Skjønt, de skal ikke snakkes om dette. Fortielsene er ett av dramaets mest sentrale temaer. Her skal ingen kompromitteres, her skal det – som i de fleste familier – herske fred og harmoni. Ingen skal kunne si at familien Tyrone sliter. Ingen skal støtes, ingen skal bli tatt med buksa nede. Og når det er det underliggende premisset, skjer sjølsagt det motsatte. Her virvles det ene etter det andre opp. Og da om lag ett døgn er gått, og publikum sammen med skuespillerne har gjennomlevd en lang dags ferd mot natt – og er temmelig utslitte – er det meste kommet fram i lyset. Igjen ligger en ruin av en familie. Ingenting er lenge skjult, og whiskyflaskene og pilleeskene er tomme.

Det er dette fantastiske stykket, et av teaterhistoriens mest berømte, som går på Oslo Nye Teater nå. Og i en svært sjelden oppsetning. Stykket er riktig nok gjennom årene satt opp mange ganger på norske scener, ikke bare i Oslo, men også i Stavanger, Bergen og Trondheim. Det unike på Oslo Nye Teater er at det visst nok for første gang spilles av en skuespillerfamilie i virkelighetens verden. Familien Oftebro kler alle rollene. Sånt har aldri skjedd før, i alle fall ikke i Norge.

«Lang dags ferd mot natt» er en gjennomarbeidet og stødig tekst, men den er likevel avhengig av gode skuespillere. Samspillet er enormt viktig i teater, så også her. Og familien Oftebro får det til å svinge. De leverer alle fire en solid innsats, både i samspillet og enkeltvis der alle får sine små solonummer. Den flotteste replikken er lagt i munnen på James Tyrone Jr da han under ei fyllekule sier: Jeg prøvde å drukne mine sorger, men de kunne svømme!

Stykket handler om dramatikerens eget liv som altså ikke var noe kjære mor. Jeg har sett dette stykket i mange oppsetninger tidligere. Noen har framstilt den hjemsøkte familien Tyrone langt mer brutalt en det familien Oftebro og regissør Hodne viser oss i denne oppsetningen. Etter mitt skjønn er det bare et godt eksempel på at det fins mange måter i vise «Lang dags ferd mot natt» på, det er ingen innvending. Jeg overvar oppsetningens andre forestilling, den første etter premieren. Skuespillerne ble møtt med langvarige ovasjoner da det hele var over. Det var vel fortjent.