JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Berit Hedemann, mangeårig journalist i NRK, har klart den såkalt vanskelige andre romanen med bravur. For fire år siden debuterte hun skjønnlitterært med romanen «All min forakt. En kjærlighets historie.» Det handler om kjærligheten denne gangen også i «Bjørnejegerens bekjennelser». Ja, det er en roman som utforsker kjærligheten, hva den er – og derigjennom hva den ikke er – og ikke minst kjærlighetens betingelser. Det handler om Birgit som har passert de 60. Hun har en datter med navn Lisa som hun på mange måter ser sitt liv gjennom. Lisa er ikke skåret for tungebåndet, hun forteller sin mor hva hun mener. Birgit er en ekte sekstiåtter, hun har levd et liv der kjærligheten har vært praktisert – et liv der kjærligheten ikke bare er tenkt og funnet for lett. Birgit har hatt mange menn – litt for mange syns Lisa. Sjøl er Birgit ikke helt sikker. Nå har hun flyttet fra Oslo og hjem til der hun egentlig kommer fra. Til bjørnens rike. Men finner Birgit kjærligheten der? Og hva er det hun egentlig søker? Om det er fordi jeg føler et sterkt slektskap med Birgit eller om det er andre ting som er årsaken, skal være usagt. Men dette er en roman som treffer der det gjør mest vondt. I det personlige, i det uforståelige og i det mest uforklarlige av alt. For størst av alt er jo som kjent kjærligheten.

Men under det hele ligger begjæret – det seksuelle. Enkelte partier i denne romanen nærmer seg det essayistiske. For Hedemanns Birgit er ikke bare en sekstiåtter av den mer frigjorte sorten, hun er også en sekstiåtter i den mer politiske varianten. Berits frigjørende prosjekt og eksperiment utforsker temaet om kvinners begjær, kvinners seksualitet – ja, kvinners lyst. Aller mest eksplisitt kommer dette kanskje til uttrykk på side 112 der det blant annet står: «Kvinners begjær, hvordan skal det håndteres, det er for sterkt, for sterkt, det knuser alt på sin vei, flommen lar seg ikke lede, begjæret lar seg ikke håndtere, årtuseners forbud har ikke virket, det har gått i skjul, men alle vet at det finnes, og at det beveger verden. Like sterkt som mennenes begjær er det, og like ødeleggende.»

Birgit er kompromissløs i sitt begjær, i sin kjærlighet – i sin søken etter seksuell frigjøring. Det lukter 1970-tall lang vei av denne romanen. Og kanskje er det derfor den er så befriende å lese, så ribbet for ornamentikk og utenomsnakk. Ikke fordi Birgit eier sannheten om noe som helst – og aller minst kjærlighetens vesen – men fordi hun tør å ta tankene helt ut. Gi dem luft og motstand. Og i et språk som ikke er kledd i bomull. På det ytre er en spade en spade, på et noe dypere plan får vi servert refleksjoner som det er vel verdt å tenke over enten du er kvinne eller mann.

Noen handlingsdreven roman er dette ikke. Men gjør det noe? Kanskje er den mer tilbakeskuende enn godt er. Men i ei tid som er i ferd med å kaste barnet ut med barnevannet, og gjøre politikken og dermed også de viktige samfunnsanalysene på både makro- og mikronivå irrelevante, er Berit Hedemanns tekst frigjørende lesning i ordets mer dypere mening. For vi blir aldri ferdig med å lese om kjærligheten, vi blir aldri ferdig med å tenke over hvor og hvorfor det hele gikk galt, hvor vi skulle stoppet opp og kanskje gjort ting annerledes. Hvorfor brøt vi opp og reiste videre aleine? Eller byttet ut han eller henne med andre?

Så lenge vi lever, blir vi aldri ferdig med å tenke over hvorfor vi nettopp gjør det: Lever. I denne prosessen er Hedemanns bok god å ha med på reisen.