JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Vi er kringsatt av fiender for tida. Da gjør vi det vi pleier, vi ruster opp. Militært og ofte med militære argumenter. Ja, vi forbereder oss til krig. Vi blir som mennesker, og som samfunn, infisert av noe som Linn Stalsberg i sin nye bok kaller for krigisme. Og hun liker det absolutt ikke. Forhåpentligvis er hun ikke aleine om akkurat det.

Dette er en svært viktig og god bok. Ikke primært fordi den tar avstand fra krig og vold, det gjør de aller fleste mennesker det er noen vits å gå i dialog med. Nei, det aller mest spennende med «Krig er forakt for liv», som boka heter, er at den vier så mye plass til de som kjemper mot den militariseringen vi nå ser rundt oss uten å kreve mer penger til forsvar og militær opprustning. Enten de er pasifister, militærnektere – eller begge deler. Skjønt, militærnektere har jo gått av moten, i hvert fall i Norge siden obligatorisk førstegangstjeneste ikke lenger pålegges. Og alternativet siviltjeneste er nedlagt. Pasifister må dermed opponere på egen hånd for at de skal bli hørt og synlige. Og de har dermed ganske skrinne kår.

Stalsberg er ikke så veldig fornøyd med den utviklingen heller. Om saken skriver hun blant annet følgende: «Å være militærnekter er ikke et angrep på dem som velger en militær karriere, eller som ønsker å utføre førstegangstjeneste før de gjør noe helt annet i livet. Det er et angrep på et system som med den største selvfølge knytter sammen nasjonalstaten med verneplikt til et militært forsvar.»

Lett er posisjonen pasifist eller militærnekter imidlertid ikke. En gang var en antimilitaristisk linje som lignet svært på pasifisme, en sentral del av arbeiderbevegelsen. Sånn er det ikke lenger. En gang var som kjent også Jens Stoltenberg motstander av NATO, det er han ikke lenger. Så er det sjølsagt mulig å diskutere om NATO er en forsvarsallianse som NATO sjøl utgir seg for å være, men heller ikke den diskusjonen er så lett å føre i disse krigerske tider.

Denne boka problematiserer hvor vanskelig det er å innta en tilnærmet pasifistisk holdning. For kanskje er det umulig å være en konsekvent pasifist. Hva hvis dine barn trues på livet, for eksempel, vil du da som far eller mor snu det andre kinnet til? Stalsberg drøfter sånne problemstillinger også. Men i det store og hele blir en pasifist eller militærnekter av de fleste sett på som både naiv og idealistisk på samme tid. Hvorfor gjør vi det? Skjønt, ikoner som Gandhi, Martin Luther King og Nelson Mandela holdes høyt av langt flere enn erklærte militærnektere. Hadde ingen av de tre herrer et eneste poeng?

Stalsberg legger også til følgende om militærnekterne: «Å være militærnekter er å jobbe for fred, og er en aktiv invitasjon til noe annet: En sterkere kontakt mellom folk, en større forståelse for sivil motstand og ideer om andre former for verneplikt enn den militære. Militærnekting kan også ses som en protest mot utviklingen av et militarisert samfunn i fredstid. I dag kan militærnekting i tillegg settes i sammenheng med klima- og miljøutfordringer.»

Våpenindustrien har få positive sider. Kun at noen, både nasjoner og enkeltpersoner tjener uhorvelig mye penger på den, og at den skaper arbeidsplasser. Produktene den lager er til for å skade andre mennesker, og livet på jorda. Noen mener våpen kun skal være avskrekkende, aldri brukes. Hvor sant er det? Så spørs det om våpenindustriens argumentasjon er nok til å legitimere at vi alltid står i fare for å bli angrep av fiender. En gang var det Sovjetunionen, nå er det Russland. Og kanskje blir det Kina. Hvor mye realisme ligger bak? Hvor mye er ideologi? Dette er spørsmål det alltid er vanskelig, kanskje umulig, å svare utfyllende på. En krig er aldri politisk nøytral.

«Krig er forakt for liv» er ei helt nødvendig bok – ja, kanskje mer nødvendig enn noensinne. Om den er i stand til å overbevise så mange av de mest opprustningskåte politikere i dag, er nok tvilsomt. Men la oss håpe at i hvert fall boka vekker en og annen mottanke også hos den mest ihuga militarist. Skjønt, det er ofte i sånne opphetede situasjoner som storpolitikken nå er inne i, at det er vanskeligst å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er alltid enklest å følge flokken.

Dikteren og kommunisten Nordahl Grieg var langt fra noen pasifist, han ble sågar drept under krigerske omstendigheter. Til ungdommen hadde han blant annet dette budskapet i 1936.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror

Vi vil bli snille mot

Menneskenes jord

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!