JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Karin Fossum har byttet ut etterforsker Konrad Sejer med en annen nokså merkelig skrue – Eddie Feber, en mann med ei kone som er kriminalforfatter, og som han har åtte barn sammen med. Altså en skikkelig familiemann. Riktig nok var han til stede i den forrige romanen hennes også, men nå har Fossum gitt ham langt større plass, nå er han selve etterforskeren. For Fossum slipper ikke kriminaliteten, den er navet hennes skjønnlitteratur dreier seg omkring.

Hovedpersonen er imidlertid en annen. Den atten år gamle Meidel Jonsson står i sentrum. Bakteppet er en barndom full av omsorgssvikt. Da vi som lesere kommer inn i denne fortellingen, er hans mor på psykiatrisk klinikk, faren er i fengsel. Han kommer riktig nok snart ut, men er uforbederlig – han er en av de kriminelle som nærmest har kriminalitet som ideologi. Der er det lite hjelp å få for Meidel som kanskje innerst inne ønsker seg et A4-liv. Heller ikke mora er til stor trøst når det gjelder akkurat den saken. Den store i hans liv er farfaren Lennart som imidlertid dør på en av de første sidene i romanen. Og da går det gradvis nedover med attenåringen.

Det er en kort roman dette på i underkant av 200 sider, så mer av handlingsgangen skal ikke røpes her. Fossum er god til å skape komprimerte fortellinger, det er driv og intensitet i storyen. Sjøl om hennes romaner sjelden er utpreget handlingsdrevne, de er mer karakterdrevne. «Natteløperen» er ikke noe unntak i så måte.

Dessuten er hun en mester til å skape litterære karakterer som leserne får sympati med uansett hvor usympatiske de er. Unntaket i denne romanen er kanskje fengselsbroren – han er gjennomgående en drittstøvel. Kynisk og sjølopptatt. Og i tillegg konemishandler. Det er vanskelig å få sympati med en sånn.

Det er få – om noen – i det kriminallitterære norske landskapet som klarer å forene både det spesifikke etterforskningsarbeidet i kriminalsaker og alle omstendighetene av mer sosialpsykologisk karakter som hører med. Hos Fossum er aldri vold og drap en ingrediens for å holde leserne våkne, de springer mer ut av livets egen logikk – eller mangel på sådan. Fossum fortsetter sin søken etter hvorfor kriminalitet begås, hvorfor noen mennesker ikke kan eller vil holde seg innenfor fellesskapet bestemte lovverk. Og det fineste av alt er at forfatteren aldri gir et svar på dette vanskelige spørsmålet, men lar de mange alternativene stå åpne. Ikke minst overlater hun til oss lesere å reflektere hva vi tror. En sånn framstilling, en sånn tilnærming er kjernen i hennes litterære metode, og det som sprenger rammene for den ellers noe klisjefylte og forutsigbare tradisjonelle etterforskningslitteraturen. Kriminalitet er en dominerende ingrediens i et hvert samfunn, også de mer demokratiske. Det skulle bare mangle om ikke skjønnlitteraturen tar dette på alvor i alle dens sjatteringer. Karin Fossum har vist helt siden krimdebuten med «Eva Øye» at hun gjør det. Og hun gjør det igjen og igjen.