JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han var den 44. presidenten i USAs historie, han satt i to perioder fra 20. januar 2009 til samme dato i 2017. Demokraten Barack Obama. Landets første fargede president. Det ble blant mange, særlig den afro-amerikanske befolkningen, stilt store forventninger til hva han skulle få til i dette klassedelte og til tider rasedelte landet. Yes we can, change, hope – det var tre av hans slagord.

Obama, som er juristutdannet, har skrevet to bøker tidligere: «Å leve en drøm – min afrikanske arv» og «Mot til å håpe» - bestselgere begge to. Nå er han ute med første bind av sine memoarer, «Et lovet land», en murstein på eksakt åtte hundre sider uten fotnoter. Sistnevnte er nemlig fraværende i boka, Obama hater fotnoter. Og den danske avisa Politikken var tidlig ute med rosen og mener at Obama med denne setter en helt ny standard for politisk litteratur. Men gjør han egentlig det?

Boka handler i all hovedsak om presidentens fire første år i Det hvite hus, men en liten kort oppveksthistorie har han plass til i dette ellers så politiske universet. Som kjent valgte Obama seg Joe Biden som visepresident for alle sine åtte år, Biden som snart går på som USAs 46. president. Obamas karakteristikker av Biden er derfor interessant lesning. Alt tyder nemlig på at de er skrevet i god tid før valget. Og Biden kommer temmelig bra fra det. Han ble nærmest en farsskikkelse for Barack Obama.

En som kommer langt mindre bra fra Obamas skarpe blikk og til tider syrlige penn (mye av boka skal visst nok ifølge New York Times være skrevet først med en spesiell penn) er Sarah Palin, en gang frontfigur i den erkekonservative Tea Party-bevegelsen. Obama lanserer henne mer eller mindre som forgjengeren til Donald Trump, en mann han for øvrig vier noen få sider av boka til. Heller ikke dette blir noe glansbilde. Men akkurat det er jo ganske forutsigbart.

Obama startet sin politiske karriere som senator fra staten Illinois. Fra denne posisjonen modnet han politisk og fikk sjøltillit nok til å strekke seg etter presidentembetet. På et visst tidspunkt skjønte han at det umulige kanskje var mulig – at en svart mann med en kenyansk far, oppvokst på Hawaii, kunne kle den øverste stillingen i verdens mektigste land. Men først måtte han vinne nominasjonen blant Demokratene, og hans motkandidat var ingen ringere enn Hillary Clinton, kona til Bill. At denne kampen slett ikke var noe speiderstevne skildrer Obama detaljert i boka. Men han vant nominasjonen, og derfra fløt han på en voldsom bølge og vant like godt presidentvalget 4. november 2008.

Obama hadde ikke før flyttet inn i Det hvite hus før finanskrisa slo innover landet med full gru. Skjønt, den startet egentlig midt under valgkampen. At Obama red av denne stormen og likevel mot en del odds ble landets øverstkommanderende, viste vel egentlig hva denne mannen er laget av.

De fire første årene som president blir krevende. Rasismeproblematikken raser. Obama er mer enn bevisst sin oppgave, han avslører vel egentlig i boka at den viktigste grunnen til at han påtok seg denne jobben var å bevise for seg sjøl og andre at USA er et land for alle, et land der til og med en mann som han kan bli president – ja, nettopp det lovede landet der den amerikanske drømmen ikke bare er en drøm, men en realitet.

Hans viktigste mål var imidlertid helsereformen – Obamacare. Utgangspunktet var at staten skulle gi alle amerikanere – høy som lav, rik som fattig – en helseforsikring. Det fikk han aldri til, det endte opp med et gedigent kompromiss. Republikanerne spesielt er som kjent svært lite glad for at den amerikanske staten bruker penger på noe som helst. De strittet derfor imot. Men Obama tok likevel det lille han fikk til på dette området som en seier. Et par andre seire vant han også, men om han svarte til forventningene, er nok tvilsomt.

En liten kuriositet er at Obama svært tidlig i presidentkarrieren fikk Nobels Fredspris og måtte en tur innom Oslo for å ta den imot. Halvannen side av boka spanderer han på denne hendelsen! Så viktig syns han dette var. Boka slutter med en gigantisk seier for Obama-administrasjonen: henrettelsen av Osama bin Laden.

Hva er så dette for ei bok? Jo, sjangeren er sjølsagt en sjølbiografi. Er den godt skrevet? Ja, det er den. Den er detaljert, den er stilistisk en nytelse og den er i all hovedsak fri for tomprat og klisjeer. Og på bare noen få setninger beskriver han statsledere som Angela Merkel, Nicolas Sarkozy, Gordon Brown og Vladimir Putin – med flere – så treffende at den beste portrettjournalist kunne ikke gjort det bedre.

Men der han ikke skiller seg nevneverdig fra andre politikere som skriver om sitt liv og virke er når han skal forklare at de politiske resultatene dessverre sjelden står i stil med ambisjonsnivå. At Obama bortforklarer sine politiske nederlag er kanskje å overdrive litt, men bare litt. For akkurat som de fleste andre i hans stilling er det som regel andre som står i veien – for det mangler ikke på vilje eller evne. Men motstanden fra de andre er for stor. Han gjorde så godt han kunne, men det lot seg dessverre ikke gjøre å få politisk gjennomslag for hans gode ideer og hensikter. Det mener i hvert fall Obama.

Også Obama skriver tekster som har et islett av belæring og rettferdiggjøring over seg. Han innrømmer sjølsagt noen feilsteg her og der, men i det store og det hele så er feilene så menneskelige og «ufarlige» at presidenten absolutt beholder buksa på.

Denne politiske sjølbiografien er skrevet av den kanskje mest intellektuelle presidenten som noe land har hatt. Og den bærer preg av det. Her er det flinkhet så langt øyet rekker. Og det er masse å lære om amerikansk politikk de første ti årene av vårt århundre. Om ikke så altfor lang tid kommer bind nummer 2, om årene 2012-2016. Men om bind 1 er en helt ny standard for politisk litteratur? Som det heter på ekspresidentens eget språk: Nope!