JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Boka «En sann svir!» insisterer Dag Solstad på at er en roman sjøl om visst nok forlaget mener det er sakprosa. Men som kjent er Solstad en mann med meningers mot, en svært sjølbevisst og sta forfatter, så da må han tåle at boka blir lest som en roman. Sjøl kaller han flere steder teksten for en artikkel – som til alt overmål er gjort på bestilling. Solstad må også tåle at denne boka kan, og bør, leses som virkelighetslitteratur. Så var til og med Solstad der. Hvorfor kaller jeg den virkelighetslitteratur?

Jo, fordi denne boka handler ikke bare om travsporten sånn Solstad har sett og opplevd den gjennom et langt liv – nei, den handler også om Dag Solstad sjøl. Han er åpnere om egne særegenheter enn kanskje noensinne. Skjønt, denne boka er en særegenhet i seg sjøl. Den er på et vis så nerdete at om det ikke var fordi Solstad har skrevet den, ville nok mange lagt den temmelig raskt fra seg, om de ikke var helt og like oppslukt av travsporten som forfatteren, da. Og det skal ganske mye til. En tilståelse: Jeg er lite interessert i travsport. Men langt mer interessert i litteratur. Derfor la jeg den aldri fra meg.

For alt Solstad tar i blir fort litteratur. Og altså romaner, ifølge ham sjøl. Og på flere måter er denne boka typisk solstadsk. De lange setningene, med det ene kommaet etter det andre, stadige innskudd, et par tre assosiasjoner, gjerne ei anekdote, følger som perler på ei snor. Det som kanskje er nytt i denne teksten er at den er spekket med uvanlig mange klisjeer, så vel rene språklige som mer sportslige og innholdsmessige. Akkurat som sportsjournalistikken kan være. Jeg tviler ikke et sekund på at Solstad er klar over dette, så derfor er det sjølsagt et bevisst grep. Om det fungerer så veldig bra, kan imidlertid diskuteres. Sånne grep pleier jo vanligvis å kobles med humor eller ironi, sånn for eksempel Kjartan Fløgstad og Lars Saabye Christensen ofte gjør, men her serverer Solstad dette i fullt alvor. Det må jeg innrømme jeg ikke blir helt klok på.

Et annet påfallende trekk ved denne teksten er bruken av adjektiver. Heller ikke dette har vært Solstads varemerke eller sterkt nedfelt i tidligere romaner. Her florerer adjektivene, og gjerne de mest blomstrende og positive. I all sin elleville begeistring for denne sporten, som han har vært hektet på siden 12-årsalderen, er det nesten ikke måte på hvor fantastiske diverse hester, kaldblods som varmblods, er – og ikke minst de løpstider de oppnår. Den ene rekorden avløser den andre, til nesegrus beundring og stor jubel fra forfatteren. Her vil jeg tro noen av de mindre travhest-interesserte faller litt fra. Solstads entusiasme er nesten grenseløs. Det vil kanskje overraske noen. Og er det ikke noe med don’t tell it, show it?

Overraskende for mange vil det nok også være at han kaller sporten for det sanne klasseløse samfunn uten at det begrunnes så veldig utfyllende. Travhester er ikke gratis, det er mye penger involvert for de mange som spiller på travhester – det er litt vanskelig å se at denne sporten er for alle. At Solstad imidlertid er så lidenskapelig oppslukt, er imidlertid fascinerende. Dette får han til gagns dokumentert i denne boka. Dessuten framviser han en hukommelse som nesten er på Drillo-nivå. Det samme kan også sies om graden av det å framstå som nerd. Alle rundetidene han teppelegger teksten med er for spesielt interesserte, det samme er de mange hestenavnene han får plass til på litt i overkant av hundre boksider. Skjønt, for en som ikke vanker på landets travbaner, er det også mulig å se skjønnheten og estetikken i flere av de vakre og kreative navnene. Her får vi langt mer enn Rex Rodney og Alm Svarten, hester også jeg har hørt om før.

Denne boka vil nok alltid få en spesiell plass i Dag Solstads forfatterskap. Han har vunnet utallige litterære priser tidligere. Ikke sjelden av språklige grunner. Dette er de fleste enige om at er vel fortjent. Jeg er ikke noe unntak. Men for akkurat denne boka tror jeg imidlertid han blir prisløs.