JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den 18 år gamle romanen «Før jeg glemmer» av sørafrikaneren André Brink er en merkelig bok i hans forfatterskap. Her er erotikk og politikk sauset sammen i en for lang roman som etter hver går på tomgang.

Vi møter den 78 år gamle forfatteren Chris Minnaar, som jeg vil anta har en del fellestrekk med Brink sjøl – riktig nok er han ti år eldre. Minnaars mor er 103, og han besøker henne på aldershjemmet med litt ujevne mellomrom på romanens nåtidsplan. Moren er for lengst blitt dement, og jeg-fortelleren – altså denne Minnaar – skildrer noen festlige scener – ja, han får en del komikk ut av hennes syk- og alderdom. Samtidig rammes romanen inn av USAs angrep på Irak som fortelleren er svært kritisk til og altså også blir en slags kulisse på nåtidsplanet her. Og ikke minst Minnaars forhold til ekteparet Rachel og George, hun en vakker skulptør, han en anerkjent fotograf. Det er ikke måte på hvor sterkt Minnaar beundrer disse to, og særlig Rachel som han er over 40 år eldre enn, men likevel stormende forelsket i.

På nåtidsplanet i romanen er Rachel akkurat død, så hele teksten er egentlig en tekst til henne. Det hører med til historien at Minnaar i lang tid har lidd avelleelle skrivesperre og ikke utgitt noe de seineste årene. Med Rachels død løsner det, og denne romanen er eksemplet på det. For det er viktig ikke å glemme sin egen historie.

Og her starter denne romanens problem. Minnaar er nemlig en moderne Don Juan. Helt fra puberteten har han vært nærmest sykelig opptatt av kvinner. Noe av dette skyldes, etter fortellerens mening, en streng og puritansk barn- og ungdom der særlig seksualitet var noe det ikke skulle snakkes om. Chris var en trassig unge, det ble ikke som hans konservative foreldre ville. Faren var for øvrig en ihuga nasjonalist, en boer av verste sort.

Minnaars jakt på det andre kjønn, og ikke minst å få dem til sengs starter tidlig. Han forteller Rachel, men også de fleste som vil høre på, om de mange erobringene han har gjort gjennom livet. Og det er ikke få. Noen av dem er såpass urealistiske at de kan virke litt malplassert i en ellers ganske realistisk anlagt roman. Minnaars dametekke er formidabelt. Og fortelleren bruker ikke lite trykksverte for å skildre en del intime detaljer om diverse samleier. I et ganske blomstrende språk, som kanskje kan leses som en form for parodi, men med all sannsynlighet nok ikke er ment som det. Dessuten m det være lov å hevde at det er mannens blikk som får dominere de til tider svært erotiske scenene. Og til alt overmål ender alle hans kvinnehistorier i forhold av temmelig kort varighet, uansett hvor heftige og ubeskrivelige de er. Med ett unntak: Chris Minnaar rekker å gifte seg en gang, men her dør kona og deres eneste barn i en trafikkulykke.

Det som redder denne romanen, og som gjør at den ikke ramler helt sammen, er at inni alle disse sjølopptatte damehistoriene viser det seg å være en mann som i utgangspunktet er like reaksjonær som sin far, men som gjennomlever apartheidsystemets grusomhet og våkner etter hver mer og mer politisk. Til slutt melder han seg inn i African National Congress (ANC), og må også en periode flykte fra Sør-Afrika av mer eller mindre politiske grunner. Hans litteratur blir nemlig mer og mer en torn i øyet for makthaverne. Dermed får altså fortelleren mellom alle damehistoriene sagt en mengde om apartheidregimets undertrykkelse og raseskillepolitikk – et tema som Brink stadig vender tilbake til. Men det er ikke til å stikke under stol at han nok har gjort akkurat dette mye bedre i flere av hans andre romaner.