JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Fossums litteratur er noe langt mer enn bare en spennende intrige med mord, blod og faen og hans oldemor. Med årets bok har hun levert ett av de sterkeste kvinneportrettene jeg har lest på aldri så lenge.

Ragna Riegel er navnet, en rødhåret, fregnete og lite selvhevdende dame med en voksen sønn bosatt i Berlin er romanen hviskerens hovedperson. Og som tittelen forteller, Ragna kan bare hviske. Etter en feil fra en kirurg lenge før denne romanen starter, er det blitt sånn. Det gjør ikke Ragnas sjølbilde vesentlig sterkere. Og det gjør hennes livssituasjon såpass vanskelig at det ikke først og fremst er på den sosiale arenaen hun utmerker seg mest. Når sant skal sies, utmerker hun seg vel ikke på noen arenaer.

Vi møter henne i samtale med politibetjent Konrad Sejer, Fossums kjære følgesvenn gjennom mange romaner. Eller samtale og samtale, fru Blom – det er egentlig et forhør. For Ragna har gjort noe uopprettelig, noe kriminelt – hun sitter i varetekt. Vi får raskt vite at hun har begått en forbrytelse, Sejers jobb er å finne ut hvorfor. Som lesere vet vi midlertid verken hva hun har gjort, hvordan hun har gjort det eller hvorfor. Men etter hvert som hun nøster opp sin livshistorie blir den mer og mer besettende. Hun blir forfulgt, en ganske dramatisk reise – og vi blir med på reisen. Teksten får karakter av den klassiske spenningsthrilleren. Settingen begynner å bli ekkel, og etter hvert blir vi klar over at det må være noe mer enn bare mystisk ved Ragna også. Hun blir truet på livet, eller forteller at hun blir det – er det dikt, løgn og fanteri det hele? Og hva med sønnen i Berlin, lever han? Ja, det gjør han viser det seg – men hvor troverdig er hans status som hotellresepsjonist? Sjøl jobber hun på Europris, for det meste i kassa. Og har en eneste venninne, kollegaen Gunnhild. Pluss et godt forhold til naboene, blant annet en tyrkisk kokk.

Det er stilen, språket og fortellermåten til Fossum som nok en gang imponerer. Hun slipper ut de «riktige» opplysningene til rett tid i et lavmælt, men utrolig eksakt språk – et ordvalg som verken er skrikende, dramatisk eller skjønnmalende og poetisk. Og så blir det poesi likevel! Hun dikter dessuten opp sinntilstander og hallusinasjoner som om hun var psykiatriutdannet. Og har full kontroll over det etterforskningsmessige, det klassiske politiarbeidet og hvordan de jobber og lever i et fengsel. Som så mange ganger tidligere viser hun at kunnskapen om det landskapet hennes litterære karakterer beveger seg i er dyp og oppdatert. Dessuten har hun et allviterperspektiv i fortellerrollen som er imponerende. Perspektivskifter mellom Ragna og Sejer utføres i glidende overganger, og hennes mesterlige måte å skape sympatiske figurer, uansett hvilke handlinger de har begått, er usedvanlig også i denne romanen.

Det er ikke god anmelderkutyme å røpe slutten i en krimroman. Det skal derfor ikke gjøres her heller – skjønt, når det gjelder Fossums litteratur spiller det nesten ingen rolle. For de leser vi ikke primært fordi vi er nysgjerrige på hva som skjer, men like mye fordi vi ønsker å vite hvordan ting skjer – kan skje, ja, kort sagt hvordan det hele er mulig. Og det evige litterære spørsmålet: Hva vil det si å være menneske. Ikke at Fossum besvarer det, men ingen skal beskylde Karin Fossum for ikke å stille spørsmålet. «Hviskeren» er en roman som er well done – og vel så det.