JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Franske Valérie Perrin oppnådde en enorm suksess med sin andre roman «Å vanne blomster om kvelden» som kom i norsk oversettelse i 2022. Romanen var den meste solgte i Norge dette året. I 2023 fulgte hun opp med romanen «De tre» som også fikk gode kritikker og mange lesere. Hennes debutroman, derimot, den kom ikke på norsk før i år – i Frankrike i 2015. Forfatteren er visst nok for tiden i gang med sin fjerde roman.   

La det være sagt allerede innledningsvis, hun har utviklet seg siden debuten. «Glemt på en søndag» som debutarbeidet heter er ingen dårlig roman, men er langt mindre stram i komposisjonen enn de to neste. Det blir for mange springende hendelser, litt for mange løse tråder – det blir krevende for leseren å henge med. Og mange av de karakterene vi møter her blir bare overfladiske bekjentskaper.

Hovedpersonen er Justin, 21 år gammel. Hun har mistet begge sine foreldre i en bilulykke. Denne hendelsen klinger med gjennom hele fortellingen, og det skal sågar vise seg at historien om denne ulykken har litt ulike perspektiver. Og mulige utganger. Justin har vokst opp sammen med sine besteforeldre og sin fetter, som også mistet sine foreldre i den samme ulykken. Nå jobber hun på et aldershjem der hun møter den snart 100 år gamle Hélène som bærer på en stor sorg, en kjærlighetshistorie. Denne forteller hun stykkevis og delt til Justine som skriver den ned i sin blå notatbok sånn at vi lesere også får del i den. Dermed følger vi to parallelle historier gjennom hele boka.

Det er mye sterkt og tankevekkende stoff i begge disse fortellingene. Lidenskap og kjærlighet er aldri langt unna. Noen vil kanskje si at det fra tid til annen vipper litt over i klisjeer og søtladenhet. Personlig syns jeg Hélènes historie er den mest dramatiske, den mest interessante. I den historien er også et krigsdrama flettet inn, hennes store og altoppslukende kjærlighet Luciene forsvinner under den andre verdenskrigen, og det er lenge usikkert når freden kommer om han er i live. Også Justine, som er romanens jeg-forteller, berøres av den nå gamle damens liv – et liv som synger på det siste verset. Samtidig savner hun sine egne foreldre som gikk bort under så dramatiske omstendigheter, og så altfor tidlig. Noe av utfordringen her er at jeg ikke ser den helt store sammenhengen mellom de to fortellingene. Død og kjærlighet, ja vel, men hva så? Både Hèléne og Justine får på en måte en ny sjanse i livet, men tar de den? Og er det poenget? At det gjelder aldri å gi opp uansett hvor hardt livet farer med deg?

Justine lever på kjærlighetsfronten et ganske kjærlighetsløst liv. Hennes elsker kommer og går, det virker ikke særlig alvorlig. Hun er nokså følelseskald, det er ikke her hennes lidenskap ligger.

Språket i romanen ligner på de nevnte etterfølgende romanene fra Perrins hånd. Det er på sitt beste vart og ømt, på sitt dårligste farlig nært klisjeene. Og det er dessverre mange karakterer i denne fortellingen som fader ut i ingenting. Jeg savner et grep som binder det hele sammen til en helhetlig fortelling og som berører meg mer. Kimen til noe langt mer er synbart, men det forløses ikke.