JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er få norske forfattere som bedre enn Henrik H Langeland veit at det i bøkenes verden mer og mer dreier seg om å stjæle lesere. Han holder ikke bare skrivekurs om dette, han har skrevet ei sakprosabok om det også. Som kursdeltaker på ett av hans kurs, er det sjølsagt særlig spennende igjen å se hvordan han sjøl mestrer dette i disse klikk og likes-tider. For dødssynden er å kjede leseren. Gjør du det, er løpet kjørt. Kjedelig er Langelands litteratur sjelden. Har er god til å holde trykket oppe.

Langelands siste epos heter «Makten og æren» og handler som flere av hans tidligere bøker om den privilegerte overklassen. Her er vi i reder- og shippingmiljø, og vi er i all hovedsak i Norges eldste by Tønsberg. Det er så mye lokalkoloritt her at enten så kommer Langeland herfra, har bodd her eller så har han gjort en forbanna god research. Det mest imponerende er kanskje at vi også skal drøyt hundre år tilbake i tid, sånn om lag mens første verdenskrig raste og den russiske revolusjonen nettopp var gjennomført. Verken Langeland eller vi levde da.

Dette er samtidig et gedigent familiedrama, visst nok løst modellert etter en shippingsfamilie fra virkelighetens verden (Wilhelmsen-familien, påstås det). Skjønt, dette er av svært underordnet betydning. Hovedpersonen i fortellingen er Herman Lauritzen. Da boka starter feires hans 18-årsdag med brask og bram sånn overklassen har for vane. Det spares ikke på konfekten. En dag skal Herman overta rederiet til faren, men først skal han en tur til sjøs for å lære det ordentlige livet å kjenne. Det er året 1908. Før han drar ut, rekker han også å forelske seg i sin ungdoms kjærlighet. Hun er villig til å vente på at læretida hans på havet er over. Lite visste hun da at den læretida skulle bli på ni år. For i 1914 bryter første verdenskrig ut, Herman kommer seg ikke hjem – og da han endelig er tilbake i Tønsberg, er kjæresten blitt gravid med en annen, faren gått ut av tiden og familieresidensen forfalt. Rederiet ligger i ruiner.

Herman er imidlertid lagd av noe mer enn bomull. Hans to søsken, en lillebror og ei lillesøster er ute av sagaen. Broren er utenlands, søstera er død. Herman står familiært sett ganske aleine. Men han har vært ute ei vinternatt tidligere. Her er det bare makt, ære og penger som rår. Henrik starter sin kamp for å gjenreise familiens, og minst sin egen ære. Vi er også i starten av forbudstida der det foregikk brennevinssmugling over en lav sko. Dette utnytter sjølsagt Herman i sitt intrigespill. For blant overklassen i shipping-kretser fins det flere rikinger enn familien Lauritzen. Og her er tydeligvis alle skitne triks – om ikke akkurat moralsk legale – så mulig å bruke. Herman tyr til de fleste av dem, og siden han er en ung og framgangsrik mann, med ambisjoner og ikke minst penger og ærgjerrighet, er han et godt parti og sitter etter hvert med makta på de fleste områder. Det hele utvikler seg til å bli et bittert oppgjør med de usleste metoder som du skal være temmelig kynisk for å sette i verk. Herman er så kynisk.

Langeland er en god forteller. For meg ser det også ut til at han tar språket, tidsånden og det snobbete redermiljøet på kornet. Det er framdrift, de nødvendige cliffhangere og litterære virkemidler sitter godt og får oss til å lese videre. Men helt lytefri er romanen imidlertid ikke.

Boka starter med en personoversikt på halvannen side. For her er det nemlig svært mange mennesker involvert i historien. I Tolstojs svære fortellinger, en forfatter Langeland siterer allerede før hans egen roman starter, er det også mange familier og personer med. Den russiske forfatteren bruker imidlertid hundrevis av boksider, og gjerne flere bøker, for å utvikle sine karakterer. Dermed blir vi som lesere kjent med dem. Her har Langeland noe å lære. I «Makten og æren» er persongalleriet rett og slett for stort, de fleste får en overfladisk behandling. Skal han skrive flere bøker om det samme, noe det går rykter om, burde i det minste dette vært opplyst for leserne. Det er ikke et ord i boka som indikerer dette. Hvis Langeland har tenkt at de fleste av hans karakterer er mennesker som sjøl er temmelig overfladiske, er det likevel ingen god strategi å fare over dem med en harelabb. Denne romanen vil tjent på å roe ned tempoet noe.

Romanen mangler ikke morsomme og ironiske innslag. Herman framstår som alt annet enn sympatisk. Jo lavere du er på rangstigen i dette hierarkiske miljøet, desto mer sjel har du. Kanskje litt stereotypisk, men til å leve med.