JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Torkil Damhaug er mest kjent som en prisbelønnet krimforfatter med spenningsintriger ofte lagt til områder øst for Oslo, nærmere bestemt Romerike. Denne gangen har han gitt seg virkelighetslitteraturen i vold. Han også. Og akkurat som Karl Ove Knausgård er vi i et studentmiljø i Bergen mesteparten av tida.

Dette er altså en jeg-fortelling. Fattern er dau, gjentar han gang på gang, og med jevne mellomrom. Og hver gang han tenker på det, strømmer minnene på. Ikke bare om en far han hadde et svært ambivalent forhold til, og for så vidt også en mor som på nåtidsplanet av fortellingen nettopp døde, kommer bilder fra studietida fram med sterke minner. Den gangen, vi er på slutten av 1970-tallet og på begynnelsen av 1980-tallet, var den navnløse og mannlige jeg-fortelleren politisk radikal så det holdt. Ikke ml-er som mange andre studenter, men en slags anarkist. Han bodde i et kollektiv på Kalfaret, et sosietetsstrøk i Bergen hvor store sveitservillaer ligger på rekke og rad. Blant sine venner i kollektivet ble han bare kalt doc. Antagelig fordi han studerte medisin. Ved siden av studiene jobbet han på Hansa bryggerier, ikke langt fra der han bodde.

Det er noen notatbøker som stammer fra hans unge år som danner grunnlaget for minnene. Han finner disse da han rydder opp i morens dødsbo. Da fortelleren dro til Bergen for å studere, brøt han helt med sine foreldre som han ikke snakket med på flere år. At romerikingen valgte Bergen var fordi han ville lengst mulig vekk fra Østlandet.

Jeg kjenner meg svært godt igjen i dette. Riktig nok var jeg sjøl ikke medisinerstudent, og hadde ikke brutt med foreldrene mine, men befant meg som student i Bergen på nøyaktig samme tid som fortelleren. Wesselstuen, Holbergstuen, Traktørstedet og Hulen som de mest berømte skjenkestedene, særlig for studenter, er opplagte merkesteiner da det den gangen ikke fantes stort flere å velge i. Følelsen av som østlending, med tre grammatikalske kjønn, også hunnkjønn og verb med a-endinger, å være noe fremmed i byen, kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. Bergensere på hjemmebane kan være seg sjøl godt nok. Skjønt, Damhaugs forteller glir på et vis inn i det felleskapet som et kollektivt bosted inviterer til. Og han skildrer litt partnerbytter og andre gnisninger i et miljø som ønsket å være så frigjort og anarkistisk som mulig, men som likevel slet med sitt. Ikke minst inngrodde og historiske fordommer. Gamle vaner er vonde å vende, det har de fleste av oss måttet erkjenne.

Et tilbakevendende element i dette studentlivet er rusen. Gjengen på Kalfaret eksperimenterer med ulike narkotiske stoffer. Dette blir da også på mange måter fortellerens bane. En kjapp tur til Danmark og til Alta rekker også den opprørske ungdommen med tilhørende fengselsopphold og bøter for oppførsel foreldregenerasjonen og det etablerte samfunnet ikke aksepterer. De tar stort sett en dag av gangen. Og de fra gjengen som er studenter, gruer seg til eksamen og går omveier for å slippe å forberede seg. Har du vært student på denne tida, nikker du nok og tenker: Sånn var det jo.

Som antydet kommer det et dramatisk omslag i den ganske pyntelige fortellingen mot slutten av boka. Det skal ikke røpes. Bare antyde at det sjølsagt altså har med rus og narkotika å gjøre.

Torkil Damhaug viser også utenfor krimsjangeren at han har en lett og ledig fortellerstil. Dette er nærmest en feelgood-roman fra ei tid som er over, men som kanskje fortelleren (og forfatteren) lengter litt tilbake til. Nostalgien kommer som kjent med årene for de aller fleste. Et liv uten ektefeller, barn og andre forpliktelser som for de fleste hører det alvorlige livet til.