JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med 500-sidersromanen «Liv andre har levd» fullfører Edvard Hoem sitt sterke epos om Knudtson- og Hoemfamiliens dramatiske liv på 1800- og 1900-tallet. Delvis i Amerika og Canada, delvis rundt Moldetraktene. Dette er fjerde bind i serien, vi starter i mellomkrigstida og følger Eilert Knudtson fra han besøker gamlelandet Norge for første gang til han dør i Calgary, Canada – i godt voksen alder. Eilert har nylig mistet sin kone Martha, han veit ikke hvordan han skal klare å leve videre. Men det går som det ofte går – i hvert fall når du så vidt har rundt de 50 – han finner ei ny kone da han minst aner der. Og godt er det, for han har problemer nok som han har. Med avlinger som slår feil år på år – det er tøffe kår for den canadiske bonden i Alberta. Dessuten har Eilert ansvaret for mange barn, og kanskje aller mest for Ruby som har Downs syndrom og ikke klarer seg aleine.

Men en kanskje vel så viktig – og dramatisk – figur i dette hoemske universet er Lars som blir med sin onkel Eilert tilbake til Canada etter Eilerts første norgesbesøk. Lars er bare 16 år, altså like gammel som Eilert sjøl var da han dro over there – til Sør-Dakota – og aldri så seg tilbake. Lars er i likhet med onkelen sin en røslig kar – ja, han kan brukes til mannfolkarbeid. Det blir til slutt skogen som tar ham. Sammen med en del franske arbeidskamerater livnærer Lars seg som tømmerhogger en periode. Til det en dag sier stopp. Lars blir sjuk, ikke kroppslig, men sjuk på sinnet. Det lille miniportrettet forfatteren her gir av den galere og galere Lars er gjort med stor innlevelse. Til slutt må Lars vende tilbake til Norge uten at det hjelper hans sykdomstilstand. Vi er en kjapp tur innom lobotomi før Lars ender sine dager.

De foregående bøkene i denne "utvandrer"-serien har ved siden av å være en fortelling om Hoems egen slekt, også gitt leseren en innsikt i den kulturhistorien som skjer parallelt i de historiske epokene han beskriver. I dette bindet som altså starter opp på 1920- og 1930-tallet, og strekker seg helt til slutten av 1950-årene, følger forfatteren samme lest. Sånn sett holder denne romanen akkurat den samme høye standarden som de tre foregående. Skjønt, denne er 100 sider lenger. De siste 50 sidene bærer preg av at nå blir det ikke ei bok til – mot slutten er også forfatteren sjøl født og tilstedeværende i teksten. Dermed bærer det litt mer preg av oppramsing mot slutten. Forfatteren vil ha «alt med». Dette skader det litterære noe. Kanskje kunne det hele vært presentert i to bind?

Men alt i alt har Edvard Hoem med sine fire episke romaner fra Dakota- og Albertaprærien satt et lys på norsk utvandrerhistorie som nesten bare skjønnlitteraturen er i stand til. Hele serien er et monument over fortellingens fortreffelighet – om hvordan skjønnlitteratur med rotekte basis i fakta og levd historisk liv kan berøre både hjerter og hjerner. Ikke nødvendigvis fordi den gjør sakprosaen overflødig, men fordi den er et godt tillegg og supplement.