JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var vel på tide det kom en biografi om trønderfenomenet Nils Arne Eggen, dette fyrverkeriet av et menneske med et synlig følelsesregister som kan ta pusten fra de aller fleste. Og kanskje har gjort det fra tid til annen også. Otto Ulseth er mannen bak verket, journalist, fotballtrener og forfatter. Trønder han også, ingen ulempe når tema er Eggen og Rosenborg.

Men først en liten merknad til undertittelen på boka – et liv i svart og hvitt. At det handler om at draktene til Rosenborg er svarte og hvite er greit nok, men mannen sjøl – Eggen – er alt annet enn svart og hvitt. Noen mener riktig nok at han er litt svart og hvit i synspunktene sine. Dem om det, der er jeg sterkt uenig.

Det handler sjølsagt om fotball, fotball, fotball dette. Eggen var jo sjøl en

god fotballspiller i sine unge år – ja, han ble til og med landslagsspiller. Det er ikke hverdagskost for en fyr fra Fannrem i Orkdal, noen mil utenfor Trondheim sentrum. Å påstå at ble Norges beste spiller vil være å overdrive, men backen var god nok for et landslag som ikke befant seg i europatoppen. Samtidig med den aktive fotballkarrieren utdannet han seg til lærer via akademisk vei. At han var studiekamerat med Berge Furre, den seinere SV-høvdingen, er interessant nok for de som alltid har forbundet ham med sosialdemokratiet. Skjønt, det var vel der han havnet en del år seinere. Hva Furre syns om det, skriver Ulseth ikke et ord om.

Men på grunn av studieårene i Oslo, spilte Eggen noen år fotball for Vålerenga – som så mange andre rosenborgere også har gjort (f.eks Odd og Steffen Iversen). Og for de som ikke trodde at han hadde trent noen andre enn Rosenborg – og landslaget – så tok han altså Moss til et seriemesterskap. Basert på godfot-teorien.

For det er jo denne pedagogikken med så mange navn som virkelig løfter Nils Arne Eggen til en samfunnsbygger. Vel og bra med hans suksess på fotballbanen, først og fremst som trener, men det er som pedagog han virkelig er bemerkelsesverdig. Koblet med et engasjement som av og til nesten renner helt over. At hans personlighet kan være vanskelig å ta innover seg på nært hold, har jeg den fulle forståelse for. Men skal vi tro Ulseth, så tok det ikke lang tid før Eggen ba om pent vær om han fikk vite at han hadde såret noen. Og det skjedde både titt og ofte.

Eggen er en person som har langt større rekkevidde enn fotballen. Hans pedagogikk bygger blant annet i sterk grad på flow-teori som er en anerkjent retning innen positiv psykologi. Denne pyskologien, eller eventuelt pedagogikken, handler jo denne boka også om. Den er uatskillelig fra Eggen som person. Men når det er sagt, blir det svært mye fotball i denne boka. Og det er sjølsagt representativt nok - Eggen var og er jo en fotballnerd. I denne boka skildres ganske inngående en del av de viktigste og beste internasjonale kampene Rosenborg spilte på slutten av 1990-tallet. Det er fascinerende å lese hvordan Eggen gikk inn i disse kampene med en fandenivoldsk innstilling og en tro på egne evner og ferdigheter som nok savner sidestykke i norsk fotballhistorie. For denne boka er faktisk også fotballhistorie.

Eggen er en mann av folket. Det får Ulseth flott fram. Jålerier er fremmed for Eggen. Her er det ekte vare. Mot slutten av boka, da trenergjerningen for lengst har nådd toppen, kommer også den vonde delen av privatlivet inn med all tyngde. Kona, hans nærmeste livsledsager, går bort. Det samme gjør hans eldste sønn Knut Torbjørn. Sistnevnte tar sitt eget liv, noe som må være et helvete for en far. Eggen takler dette også, men sjølsagt ikke uten merker. Livet gir og livet tar.

Otto Ulseth har skrevet ei ganske pratsom bok som nok av og til også kan virke litt intern. Kjærligheten til Eggen er åpenbar og legitim. Fyrverkeriet fra Orkdal får lov å utfolde seg i all sin velde. Det er morsomt å lese om, Nils Arne Eggen er et engasjert menneske som skaper engasjement. Og aldri likegyldighet. Sånne mennesker trenger vi!