JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han tok den lange veien fra Minneapolis til Greenwich Village sør på Manhattan, New York City. Det sies at han haiket siden lommeboka var ganske skrapet. Samtidig ville han kanskje herme etter sitt store idol som både var musiker og hobo, en vandrer og togloffer. Det første han spurte om da han kom til storbyen var hvor han kunne finne sitt store idol Woody Guthrie. «Han er ikke her, Guthrie finner du på Greystone Park Psychiatric Hospital, i New Jersey, rett over elva», var svaret han fikk. Nittenåringen satt seg rett inn i ei gul NYC-drosje, og med gitaren på ryggen ruslet han inn på den psykiatriske avdelingen. I ei seng lå Woody Guthrie, ved siden av satt en mann på nesten to meter. Hans navn var Pete Seeger. I fanget hadde han en banjo som var nesten like lang som han sjøl. Pete sang for pasienten som bare kunne røre seg ved spastiske bevegelser. Ordene eide han ikke lenger, han kunne bare kommunisere med omverden ved å banke med hånda i senga han lå i. «Hvem er du?», spurte Pete den nyankomne. «I’m Bobby Dylan», svarte han. Da Pete spurte om han kunne spille noe for dem, tok Dylan opp gitaren og spilte «A song to Woody» med melodi fra en av Woodys egne sanger, «1913 Massacre», en sang om en forferdelig rasistisk begivenhet som fant sted i Woodys hjemstat Oklahoma bare et år etter han sjøl ble født i Okemah. Dylan overbeviste både Pete og Woody med sin nyskrevne sang til idolet om at her var en ny stjerne innen folkemusikken født.

Ovennevnte er en fortettet versjon av de første 20 minuttene av den flotte filmen «A Complete Unknown» om Bob Dylans liv fra 1961 til 1965 – helt til han «svek» sine etter hvert mange fans ved å bytte ut den akustiske gitaren med en elektrisk. Tre av filmens hovedpersoner er allerede nevnt. I tillegg møter vi i bærende roller Suze Rotolo, hans første store kjærlighet og Joan Baez, hun med sølvstrupen og de politisk radikale synspunktene. Filmen følger utviklingen til Dylan fra 1961 da han var en liten sped guttunge som få eller ingen kjente, til han bare på noen år ikke kunne vise seg offentlig uten å bli nedrent av autografjegere og hylende fans. Alle som kjenner litt til Dylans biografi veit hvor mye han mislikte akkurat denne typen berømmelse. Filmen understreker også dette. Et par andre konfliktlinjer i filmen er sjalusiforholdet mellom Russo og Baez, at Dylan var totalt besatt av musikk og hans kompliserte personlighet. Det er sistnevnte som topper seg på Newport Folk Festival i 1965, en festival hvor Dylan etter hvert hadde blitt det store trekkplasteret, han de fleste kom for å se og høre. Han skulle avslutte festivalen dette året. Og tro til med fullt elektrisk band og dro blant annet «Like a Rolling Stone», hvor verselinjen som utgjør filmens tittel er hentet fra. Publikum reagerer med raseri og vil ha Dylan av scenen. Da ber hovedpersonen bandet spille høyere. På sidelinja står en fortvilet Pete Seeger, en av festivalens gudfedre og Dylans reservepappa på denne tida, og vurderer om han skal kutte ledningen til Dylans gitar. Måpende er også Joan Baez. Det sies aldri i filmen, det bare antydes – nemlig at det var to grunner til Dylans overgang til elektrisk: For det første ville han gjøre det han sjøl følte for, han orket ikke lenger å følge opp det alle andre ventet av ham, han ville være fri. Han var ferdig med «Blowing in the Wind» og «The Times they are a changing”. Og for det andre ville han tilegne seg tidas moderne musikalske uttrykk. Bob Dylan har aldri hørt på andre enn seg sjøl. Det er nok en av grunnene til at han er så elsket. In the long run.

Hva så med filmen? Er den severdig? I aller høyeste grad. Timothée Chalamet som spiller Dylan, er overbevisende. Det sies at han sjøl synger alle de kjente låtene fra Dylans tidlige karriere vi får høre. Personlig vil jeg nok aller best huske øyeblikket da Dylan synger «A song to Woody» mens Woody Guthrie sitter lenket fast i sykesenga på grunn av sin dødelig Hutchintons Disease. Et lite skjevt smil er det eneste han klarer å vise fram til sin store beundrer. Akkurat da var jeg glad jeg satt i en mørk kinosal og ingen så at tårene rant i strie strømmer. Jeg har sett ekte, dokumentariske klipp fra Woody Guthries siste år, men dette var sterkt. Antagelig også for en ung Bob Dylan. Filmen toner ut med at Dylan besøker Guthrie en siste gang på sykehuset. To år seinere døde Guthrie som aldri fikk se hvor stor Bob Dylan skulle bli.