JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er et historisk faktum at svært mange nordmenn emigrerte til Amerika, både dagens USA og Canada, særlig fra siste halvdel av 1800-tallet og til langt utpå 1900-tallet. Til New York City, og særlig bydelen Brooklyn, til Seattle på vestkysten der gullfeberen rådde, til Chicago i staten Illinois og til Minnesota og de omkringliggende statene i Midtvesten hvor det var fruktbar jord å dyrke – men indianere som måtte ryddes av veien. Nordmennene dro av mange grunner, en av dem var fattigdom. For over there skulle det være langt større muligheter. Vi kjenner jo den amerikanske drømmen: hvis du bare jobber hardt nok, så vil du en gang lykkes. En temmelig grunnløs og svært unyansert påstand om noen spør meg, men den var rådende så vel den gang som helt opp i vår egen tid. Særlig nordmenn i de mer grisgrendte områder av landet dro over dammen. Mens andre nærmest var politiske flyktninger eller dro av religiøse årsaker. Siden paradiset for mange viste seg å glimre ved sitt fravær, den amerikanske drømmen var noe oppskrytt, så kom mange tilbake. Skjønt, svært mange ble amerikanere også.

Det er en av disse, trønderjenta Ovida, som Skeies historiske roman handler om. Hun kom fra et øysamfunn noen mil vest for Trondheim og tilhørte en søskenflokk på 11. Først dro storebroren Julius, i 1910 dro den da 20 år gamle Ovida med båt sammen med søsteren Marie. Ovida endte til slutt opp helt i vest der Stillehavet bruste og jobbet blant annet i lakseindustrien langs Columbia River og i Alaska. Men også i Seattle, Astoria og i Brooklyn var hun innom. Hun livnærte seg av hardt arbeid som ikke var spesielt godt betalt, men hun hadde sine drømmer. En dag traff hun en svenske med ambisjoner. Mannen het Charles, han kom fra en rikmannsfamilie i Stockholm og ble sjøl etter hvert en holden mann. Lykkeligvis for Ovida forelsket han seg i henne. Og dermed var klassereisen et faktum for henne. Skjønt, hun glemte aldri sine søsken, heller ikke de som aldri reiste vestover sånn hun og flere av hennes søsken gjorde. Denne romanen handler om flere av dem også, den kan gjerne leses som en familieroman, men Ovida spiller hovedrollen.

Og det har blitt en interessant historie om et varmt menneske og en familie som tok vare på hverandre. For det gikk ikke like bra med alle. Barnløshet eller barn utenfor ekteskap var ikke sånt de skrøt av på denne tida, snarere tvert imot. Sånt skulle det ikke prates om. Og den gangen som nå: Du får ikke verdens mest interessante og betalte jobber uten utdannelse. Språkmektig bør du kanskje også å være. Ovida klarer seg imidlertid bra med litt flaks, men også med en grunninnstilling til livet som var positiv. Og hele livet hadde hun et nært forhold til hjemlandet sånn mange norsk-amerikanere ofte har.

Skeies fortelling er vel verdt å lese for interesserte av såkalt utvandrerlitteratur. Spesielt fint syns jeg det er at fortellingen ikke er kronologisk fortalt, men hopper fram og tilbake i tid – uten at den episke tråden forsvinner. Sånt er vanskeligere å få til enn mange tror.

Men noen svakheter har boka. De fleste av dem er antagelig redaksjonelle. Språkvask hadde luket bort litt for mange korrekturfeil. Dessuten burde det vært arbeidet litt mer med de ulike kapitteltitlene. Og for det tredje burde av metodiske grunner Skeie skrevet et lite metodekapittel der han fortalte oss lesere litt mer om hvor han har hentet kildene til boka fra og hvordan han har behandlet dem. Siden dette er en historisk roman med virkelige personer, bør vi få vite hvordan det har seg at fortelleren benytter seg at indre monolog og siterer hva flere av personene tenker. Har han snakket med dem? Har han bare lest brev? Hva er førstehåndskilder? Sånt er nødvendig å presisere når du skriver dokumentariske romaner – altså fiksjoner basert på virkelige hendelser og personer.

Med ovennevnte på plass ville historien om en sterk og modig kvinne vært enda bedre.