JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren av denne 13 år gamle boka, Hans-Olav Thyvold, er blant nye annet også mangeårig musikkjournalist med et relativt lidenskapelig forhold til rockeikonet Bruce Springsteen, en av den norske arbeiderklassens store idoler (i hvert fall blant noen årsklasser). Boka hadde muligens vært uaktuell i våre dager, men ble plutselig interessant fordi de går en film om «The boss» på kinoene i Norge i disse dager. Og akkurat som i denne filmen, handler også Thyvolds bok om den tida da Springsteen lagde det snart sagnomsuste albumet «Nebraska», akkurat i ei tid da Springsteen var i ferd med å slå seg opp som rockemusiker i sitt hjemland USA. Nebraska, et akustisk album med klare paralleller til albumet the Ghost of Tom Joad fra 1995, får de fleste til å tenke på folkesangere som Woody Guthrie og den tidlige Bob Dylan. Det er dessuten en tydelig inspirasjon fra americana-musikk og country her. Plata skal være spilt inn på Springsteens gutterom med svært enkelt opptaksutstyr. Grunnen til utgivelsen var at artisten ville trekke seg tilbake, han taklet ikke den gryende populariteten og hysteriet som ble kommende rockestjerner til del. Nebraska er den dag i dag ikke hyllevare hos for eksempel Platekompaniet, den må spesialbestilles. Da den kom ut i USA 20. september 1982 var det ikke mange som skjønte stort. Det var ikke sånn musikk som var i vinden in those days. I den nevnte kinofilmen spekuleres det i en del psykologiske faktorer for hvorfor Springsteen gjorde akkurat dette.

Thyvolds bok kan med litt velvilje kalles en biografi. Den er lettfattelig, men slett ikke usann eller uinteressant – den ser bare de store linjene. Ja, den maler med svært bred penn. Vil du ha detaljene om Springsteens liv, må du dra et annet sted – lese ei annen bok. Dessuten tar Thyvold for gitt at leserne kjenner til det mest basale om Springsteens liv allerede.

Og det boka først og fremst handler om er Springsteens forhold til Norge og vice versa. Da han debuterte i 1973 var det få om noen i Norge som løftet et øyelokk. Han var uselgelig i Norge. Dette gikk imidlertid fort over. Med skiva «Born to run» i 1975 og «The river» fem år seinere, var han blitt superkjendis – også i Norge. Nå spiller han på de største konsertscenene både innendørs og utendørs som vi kan tilby ham. Hvem husker ikke hans opptreden på Rådhusplassen i Oslo 22. juli 2012 der han sang «We shall overcome»?

Det er både vanskelig og urettferdig å sammenligne Springsteen med noen norske artister, men det nærmeste vi kommer er nok haldenseren Henning Kvitnes. Den hese, nasale stemmen og arbeiderklasseimaget – de har det begge to. Og stor var da også stemninga da the boss kom il Halden.

Dette er definitivt ei bok for norske springsteen-fans. Vi får vite litt om bandet hans også, ikke minst om kompisen, lillehammer- og notodden-vennen Little Steven som har fulgt ham i tykt og tynt siden tenåringsdagene i New Jersey. Og vi møter en sårbar, til tider hudløs artist som på sitt beste er langt mer reflektert enn den gjennomsnittlige rocker – det må det være lov å si uten å fornærme så altfor mange.